I Tidsskriftet nr. 12/2007 besvarer Marianne Klemp Gjertsen & Morten Aaserud ved Nasjonalt kunnskapssenter for helsetjenesten vår kritikk av deres notat om natalizumab ved behandling av multippel sklerose (1, 2). De skriver at notatet var et hasteoppdrag, hvilket betyr at de bare hadde 1 – 2 uker på jobben (1). Dette svaret er oppsiktsvekkende og reiser prinsipielle spørsmål om Kunnskapssenterets arbeidsmåter.
Kjernen i vår kritikk var at de i notatet trakk ugyldige konklusjoner ut fra de to kliniske studiene som foreligger og fremla funn fra én enkelt undersøkelse som «konsistente funn» (2). Vi har full forståelse for at det er vanskelig å sette seg inn i et komplisert fagfelt på 1 – 2 uker. Spørsmålet er om helsevesenet er tjent med slike hastverksrapporter, og om Kunnskapssenteret bør påta seg oppdrag på slike vilkår.
Kunnskapshåndtering er et av Kunnskapssenterets to kjerneområder. Ifølge senterets nettsider er visjonen: «God kunnskap former helsetjenesten. Våre aktiviteter skal bidra til gode beslutninger på overordnet nivå og i praksis i helsetjenesten» (3). Vi stusser over at et presumptivt tungt kunnskapssenter, med drøyt 100 ansatte og erklærte ambisjoner om å bidra til kunnskapsbaserte beslutninger, ser seg tjent med å påta seg utredningsoppdrag uten å avsette tilstrekkelig tid eller ressurser til at man kan sette seg skikkelig inn i kunnskapen på feltet og kvalitetssikre rapportene. Selv om notatet er merket «hasteoppdrag», vil leserne gå ut fra at forfatterne har dekning for sine påstander. Konsekvensene av feilaktig informasjon blir ikke mindre av at det ikke ble brukt tilstrekkelig tid til utredningen.
Vi vil ikke utelukke at det kan foreligge situasjoner der hasteoppdrag er på sin plass fordi det virkelig haster med å avklare kunnskapsgrunnlaget for medisinsk behandling. Vurderingen av natalizumab ved multippel sklerose er definitivt ikke et eksempel på dette – den belyser derimot at hastverk er lastverk. Både Kunnskapssenterets ledelse og deres oppdragsgiver, i dette tilfellet Sosial- og helsedirektoratet, bør på prinsipielt grunnlag avklare hvilken rolle og hvilke avgrensninger slike hasteoppdrag bør ha.
