Odd Erik Johansen har i Tidsskriftet nr. 13 – 14/2007 (1) gitt opphav til en morsom diskusjon om hvem som bør gjøre hva i helsevesenet (2 – 4). Denne gang gjelder det hvem som bør følge opp type 2-diabetikere. Undersøkelsen som er utgangspunktet for diskusjonen – og forfatternes ganske bastante konklusjoner – viser at et strukturert, toårs behandlingsopplegg på poliklinikk er bedre enn vanlig oppfølging i allmennpraksis når det gjelder kvantitativt registrerbar reduksjon av kardiovaskulære risikofaktorer (5). Det skulle da bare mangle! Ut ifra dette foreslår forfatterne «at poliklinisk oppfølging etableres som modell for pasienter med type 2-diabetes» (1).
Det mest interessante er imidlertid alt undersøkelsen ikke sier. Hvem skal følge opp den godt regulerte, lett overvektige 42 år gamle kvinnen med type 2-diabetes? Hvor ofte og hvor lenge skal hun følges opp? Skal hun følges av diabetolog til hun dør 87 år gammel i en trafikkulykke? Er det slike greie pasienter Johansen og medarbeidere gjerne vil ha tak i, og ville det i tilfellet vært en fornuftig ressursbruk? Eller er det kanskje den 75-årige mannen med restpareser etter hjerneslag, type 2-diabetes og en depresjon (som vel er det som plager ham mest) dere vil overta ansvaret for på poliklinikken? Hva med pasienten som bruker en rekke medikamenter for kronisk obstruktiv lungesykdom og som får type 2-diabetes oppå det hele; hvem tar ansvaret for ham og sørger for at polyfarmasien ikke helt tar overhånd? Hvem skal ha ansvaret for å skrive ut resepter når pasienten to dager før sommerferien oppdager at det er tomt? Jeg ser for meg at diabetespoliklinikken skriver ut resepter på antidiabetika, statiner og antihypertensiver, men hva med sovemedisinene og «litt beroligende» som pasienten bruker i perioder?
Bedømt med sektormål vil allmennpraktikeren tape de fleste sammenlikninger, det være seg med søvnpoliklinikker, psoriasispoliklinikker, KOLS-poliklinikker, sykmeldingspoliklinikker og altså diabetespoliklinikker. Når helsevesenet likevel har valgt å ha en «jack of all trades, a master of none» i førstelinjen, er dette ingen gudegitt løsning. Det er viktig å diskutere fortløpende hensiktsmessigheten av en generalisert førstelinjetjeneste, men å forske seg frem til hva som er best, er neimen ikke lett. Inntil videre velger jeg å tro at allmennpraktiserende leger representerer en faglig og økonomisk fornuftig løsning. Det skal betydelig mer til enn prospektive, sektorbaserte undersøkelser for å overbevise meg om det motsatte.
