I sitt tilsvar til mitt innlegg om SSRI-preparater i Tidsskriftet nr. 13 – 14/2007 (1) skriver Jørgen Bramness & Fredrik Walby bl.a.: «Det er usaklig og grenser mot personforfølgelse når Reseland hevder at ansatte på Folkehelseinstituttet mottar penger fra legemiddelindustrien. Dette er selvsagt ikke sant, til tross for Reselands gjentatte påstander», og «At Folkehelseinstituttet skulle delta aktivt i markedsføringen av nyere antidepressive legemidler, er en absurd påstand» (2). Jeg har aldri uttalt at ansatte i Nasjonalt folkehelseinstitutt har mottatt penger fra legemiddelindustrien og oppfatter derfor disse udokumenterte påstander som usaklige og krenkende.
Debatten bør imidlertid ikke overskygges av et utspill som tilsynelatende ikke har annet formål enn å trekke oppmerksomheten bort fra et meget viktig tema. Når Bramness & Walby i sitt tilsvar hevder at det er SSRI-preparatet fluvoksamin som har bidratt til den omtalte selvmordsreduksjonen i Norge i perioden frem til 1994, er dette svært lite sannsynlig. Omsetningen av dette SSRI-preparatet, som først fikk markedsføringstillatelse fra 1990, var kun på 50 000 kroner (dvs. 0,075 DDD/1 000 innbyggere/døgn), hvilket innebærer at kun 317 personer inntok en såkalt normaldose av legemidlet dette året (dvs. 0,0075 % av befolkningen). Selv om omsetningen økte til 690 0000 kroner i 1993, kan ikke dette ha bidratt til å redusere det totale antall selvmord i nevnte periode med opptil 150 per år.
Når jeg tillater meg å skrive at nevnte type forskningsformidling tilsynelatende kan oppfattes som markedsføring, er dette en relativt beskjeden kommentar, spesielt når man vet at Food and Drug Administration (FDA) i USA omtrent samtidig gikk ut med en kraftig advarsel om at denne type preparater kan gi økt selvmordsrisiko – ikke bare hos barn og ungdommer, men også hos voksne (3).
Ifølge PR-bransjens antydninger om medieomtale og reklameverdi representerer Bramness & Walbys misvisende legemiddelomtaler en ikke ubetydelig markedsverdi (4).
