Å få hjerneslag på sykehus er ikke uvanlig. Anslagsvis 6,5 – 15 % av alle som rammes av hjerneslag, får sykdommen under et sykehusopphold (1). Ved alle større kirurgiske inngrep, spesielt innen hjerte- og karkirurgi, er hjerneslag en relativt hyppig komplikasjon. For eksempel vil rundt 2 – 4 % av alle som gjennomgår koronar bypassoperasjon, få iskemisk hjerneslag. Insidensen av hjerneslag ved mange typer større kirurgiske inngrep er nok underestimert.
De langt fleste kirurgiassosierte hjerneslag skyldes at en eller flere embolier kommer inn i hjernen og okkluderer en eller flere cerebrale arterier. Tromber kan oppstå spontant i vener, i arterier eller i hjertet under og etter operative inngrep, men slike kan delvis forebygges ved adekvat bruk av platehemmere eller antikoagulasjon. Mange embolier er en direkte konsekvens av kirurgisk vevstraumatisering.
Cetinkaya og medarbeidere rapporterer om en pasient som utviklet en delirisk tilstand med fokale nevrologiske symptomer etter et elektivt kirurgisk inngrep med innsetting av totalprotese i venstre hofte. Pasienten hadde multiple akutte iskemiske forandringer i hjernen og man konkluderte med at disse sannsynligvis skyldtes fettemboluser gjennom åpentstående foramen ovale.
Skånsomme operasjonsmetoder og god kirurgisk teknikk kan forhindre cerebrale embolier. Et eksempel på dette er koronar bypasskirurgi utført på «bankende hjerte», det vil si uten hjerte-lunge-maskin. Sett i forhold til konvensjonell bypasskirurgi med hjerte-lunge-maskin, reduserer denne operasjonsmetoden antallet intraoperative cerebrale embolier betydelig og dermed risikoen for hjerneslag (2, 3). Med «bankende hjerte»-teknikk elimineres hjerte-lunge-maskinen som potensiell embolikilde og i tillegg reduseres omfanget av traumatiserende tangbruk på aortabuen.
God kirurgisk teknikk kan kun oppnås ved mengdetrening. Carotiskirurgi utføres i profylaktisk henseende for å forebygge hjerneslag. Slik elektiv kirurgi bør bare utføres på godt selekterte pasienter ved sykehus der man kan utføre et relativt høyt antall inngrep per år, og dermed forhåpentligvis oppnå en lav komplikasjonsfrekvens (4). Hvis et sykehus har en 30-dagersrisiko for slag/død på > 6 % ved operasjon for symptomgivende carotisstenose, blir nettoeffekten av behandlingen raskt negativ.
Mange hjerneslag forblir trolig uerkjente, enten fordi de nevrologiske symptomer og funn ikke gjenkjennes eller tas tilstrekkelig alvorlig, eller fordi relevant nevroradiologisk diagnostikk ikke utføres. Ikke minst er det nok mørketall hva angår hjerneslag med ikke-motoriske symptomer som syns- eller sensibilitetsforstyrrelser, språkvansker eller mental endring.
Kirurger, anestesileger og sykepleiere ved postoperativ enhet bør umiddelbart kontakte sykehusets nevrolog, eller annen slagansvarlig lege, ved mistanke om hjerneslag. MR med diffusjonsvektede sekvenser vil raskt gi en oversikt utbredelse og lokalisasjon av eventuell cerebral iskemisk skade. Korrekt medisinsk behandling med blant annet stram temperatur- og blodsukkerkontroll bedrer prognosen ved hjerneslag. I tillegg bør intraarteriell trombolyse eller trombektomi av cerebral trombe bli tilgjengelig akuttbehandling for perioperative iskemiske hjerneslag ved de største sykehusene.
