Wiggen, I.
Rosa bil
182 s, ill. Oslo: Versal forlag, 2007. Pris NOK 229
ISBN 978-82-8188-022-1
Rosa bil er en gripende bok skrevet av en 30 år gammel velutdannet, singel og sosial kvinne som får diagnosen brystkreft og etter kort tid beskjed om fjernspredning av sykdommen og dårlig prognose.
For helsepersonell som arbeider med denne pasientgruppen, er det mye å lære om hvordan vi verbalt og ikke-verbalt kan kommunisere bedre til pasienter i krise. «De var hyggelige, men underlig tause. Det var som å prøve å holde sammen en demning som truet å briste. Jeg håpet at det kanskje ville gå over hvis jeg forholdt meg helt i ro.» Forvirringen, redselen og den tunge, vonde klumpen i magen lettes i samtale med en lege som engasjerer seg. Hun hadde en lokalavansert cancer og fikk neoadjuvant kjemoterapi før operasjon og strålebehandling. På kreftavdelingen møtte hun sin egen dødelighet i møte med andre alvorlig syke pasienter. Hun opplevde «konstant berg-og-dal-bane-turer», gode og mindre hyggelige beskjeder, frykt, lymfødem, væskende sår, smerte, tretthet, motløshet, dårlig logistikk og forsinket igangsettelse av Herceptin-behandling. Likevel er det utrolig nok nærmest ingen bitterhet eller aggresjon å spore.
Wiggen valgte tidlig å være åpen om sin sykdom og fant at det var godt å kunne dele byrden med andre. Hun opplevde at det var mulig å være i en krise, ha kreft, og likevel være lykkelig og nyte vennskap og gode opplevelser. Hun engasjerte seg i Foreningen for brystkreftoperertes medlemsblad med innlegg som «One night stand med én pupp» og ønsket mer oppmerksomhet rundt også helt unge kvinner med brystkreft. Kvinneligheten ble utfordret ved å miste et bryst, miste håret, miste fruktbarhet, overgangsalder og tørrhet i skjeden. Hun taklet beskjeden om fjernspredning på en beundringsverdig måte og viste et imponerende livsmot. Vennene var mange og flotte samarbeidspartnere for henne. Den rosa bilen var resultatet av en innsamlingsaksjon for å skaffe Wiggen en bil hun kunne benytte for å komme seg til og fra behandlinger.
Dette er den beste boken jeg har lest på lenge. Flotte fotografier gjør at man blir enda bedre kjent med pasienten. Den anbefales alle, men kanskje spesielt medisinstudenter og alle som arbeider med alvorlig syke pasienter. Wiggen har noe å tilføre oss alle.
