Friedman, K
Nygaard, A.
Forskningsstrategi og publisering
En håndbok i publisering på engelsk. 198 s, ill. Oslo: Cappelen Akademisk, 2008. Pris NOK 349
ISBN 978-82-02-24734-8
Hvordan bli professor før du er 40 sto det i Forskerforum nylig. En slik tittel ville passe godt også for forfatterne av Forskningsstrategi og publisering. Det handler nemlig, ifølge forordet, om de «langsiktige og målbevisste valgene» som må gjøres «i forbindelse med publisering». Hvis man feiler, vil man oppleve «tap av forskningsproduktivitet». Denne teksten er preget av begreper fra økonomi og markedsføring. Naturlig nok, kan man si, ettersom forfatterne Ken Friedman og Arne Nygaard er professorer tilknyttet Handelshøyskolen BI.
Slik tenkning kan være forfriskende og nyttig: Tenk karrierebygging, vær strategisk i valg av forskningsfelt og samarbeidspartnere og vær nøye med valg av publiseringskanal. Her er noe å hente for målgruppen, som ifølge vaskeseddelen er «forskere samt mastergrads- og PhD-studenter som ønsker å kommunisere forskningen sin eller undersøkelsene sine på en best mulig måte». På den annen side blir det lite rom igjen for det som er noe av forskningens egentlige idé: Den nysgjerrighetsdrevne og uavhengige forskningen som ikke minst grunnforskningen representerer. Dette spenningsfeltet blir verken utforsket eller problematisert her.
Selv om det er av en viss interesse å lese forfatternes råd om publisering innen deres fagfelter, blir likevel perspektivene temmelig trange og i alle fall av begrenset verdi for medisinere. Ett eksempel: I en oversikt som likner på en tabell, men som har en uklar status i teksten (s. 84), står det om «Andel alfabetisk ordnede artikler». Det som antakelig menes, er andelen artikler der artikkelforfatternes navn står oppført i alfabetisk rekkefølge. Her fremgår det bl.a. at Journal of Finance skårer høyest, med 84,6 %, mens New England Journal of Medicine med sine 5,9 % skårer lavest. Hva dette betyr, får vi imidlertid ikke vite.
På vaskeseddelen står det om en av forfatterne at han har «publisert en rekke artikler i refereed journaler» og at han har arbeidet som «reviewer i en rekke internasjonale tidsskrifter». Det er så man må gni seg i øynene. Men dette er bare begynnelsen. Det hagler med engelske ord og uttrykk. Sammen med slett språkføring blir det derfor herlig absurd når forfatterne selv hevder at de skal gi «retningslinjer for hvordan man skal skrive godt».
Første del, om forskningsstrategi, er viktig, men blir for fagsnever til at den fenger. Hvis man er ute etter gode råd for å skrive, publisere og presentere på engelsk, finnes det mange bedre alternativer innen medisin og helsefag (1).
