Moser, L
Schostak, M
Miller, K
Controversies in the treatment of prostate cancer
130 s, tab, ill. Basel: Karger, 2008. Pris CHF 126
ISBN 978-3-8055-8524-8
Boken er et referat fra et symposium holdt i Tyskland i 2006 som ledd i en serie symposier innenfor radioterapi. Kapitlene er skrevet i 2007. Hensikten er å belyse kontroversielle emner innenfor utredning og behandling av prostatakreft. De fleste forfatterne er tyske.
Innholdet er delt i fire deler som omhandler lokalisert og lokalavansert sykdom, regional spredning, residiv av prostataspesifikt antigen (PSA) etter primærbehandling samt hormonrefraktær og metastatisk sykdom. Teksten er på engelsk og er gjennomgående meget god. Enkelte tabeller mangler viktige opplysninger, og noen av kapitlene gir inntrykk av dobbeltpublikasjon. Formatet er hendig og papiret matt og stødig. Boken har stive permer.
Det konstateres at selv ved systematiske prostatabiopsier kan man overse opptil 30 % av krefttilfellene. Operasjonsmortaliteten ved radikal kirurgi ligger på 0,5 %. Bivirkninger som inkontinens og impotens øker med pasientens alder, men oppgis å være i gjennomsnitt ca. 10 % og 80 %.
Det er ingen randomiserte studier som viser at strålebehandling er bedre enn å vente og se ved lokalisert sykdom. Ved lokalavansert sykdom er strålebehandling i kombinasjon med hormoner standardbehandling, men det er uklart hvor lenge hormonbehandlingen bør gis og hva som er den optimale fraksjonering av stråledosene. Strålebehandling av pasienter med positive marginer og PSA-residiv etter radikal prostatektomi kan gi fall i PSA og overlevelsesgevinst. Adjuvant strålebehandling gir ikke økt urininkontinens.
CT og MR er ikke godt nok for å vurdere N-status. Lymfeknutedisseksjon er ikke standardisert. Med dagens teknikk risikerer man å overse 50 – 60 % av pasienter med mikrometastaser til lymfeknuter. Strålebehandling av pasienter med lymfeknutespredning anses å være utprøvende behandling.
Kryoablasjon fremstår som den beste kurative behandlingen ved residiv etter strålebehandling. Erfaringene med høyintensitetsfokusert ultralyd (HIFU) er for begrensede.
Hormonbehandling av lokalisert sykdom gir økt dødelighet. De fleste pasienter blir hormonresistente 2 – 3 år etter start av androgen deprivasjon ved disseminert sykdom og har deretter en gjennomsnittlig overlevelse på 18 måneder. Som annenlinjes hormonbehandling gir ketokonazol høyest responsrate. Binyrebarkhormoner gir symptomlindring. Taxotere i kombinasjon med prednisolon gir overlevelsesgevinst ved androgenuavhengig prostatakreft. Total androgen blokade vies ingen oppmerksomhet. Palliativ strålebehandling av skjelettmetastaser kan ha god effekt og benyttes trolig for lite.
Boken bør ha interesse for alt helsepersonell som er involvert i utredning og behandling av prostatakreft. Det er fortjenstfullt at radioterapeuter setter kritisk søkelys på behandlingen av prostatakreft. Hovedbudskapet er at vi fremdels vet for lite og at det er nødvendig med flere kontrollerte studier.
