Illustrasjon Line Halsnes
«Lever dette til din mor,» sa helsesøster strengt. Undertegnede nærmet seg 12, vekstspurten hadde satt inn. «Mette er ni kilo undervektig,» het det i brevet, som ble lest på hjemveien. «Foresatte bes sørge for at hun får sunn og næringsrik kost.» Mer enn 40 år senere husker jeg den intense skamfølelsen: Jeg var veid og funnet for lett, ikke bra nok, unormal. Med sterk ulyst rakte jeg brevet til min mor. Som leste det, krøllet det sammen og sa – idet det traff papirkurven: «Jeg vet at du spiser godt.»
Som fastlege har jeg siden møtt ikke rent få mødre og fedre som har vært mindre sikre på sin egen vurdering. Barnets vekt måles utenfor «normalen» – og av sted til legen bærer det for nærmere undersøkelse. Men at okkult sykdom oppdages på denne måten hos et klinisk friskt barn i vår del av verden, er neppe vanlig. Individuelle avvik fra befolkningsbaserte kurver bør vurderes skjønnsomt, ellers vil unødig bekymring og utredning lett bli resultatet (1).
Lengdevekst og vekt hos friske barn i en befolkning endrer seg over tid. Når hele 20 % (og ikke som forventet 10 %) av barna viser seg å ligge over 90-prosentilen i vekt, må «normalkurvene» ta hensyn til dette – enten man liker det eller ei (2).
For å sette ting litt i perspektiv: Det er ikke overalt i verden man har mulighet for lengdemåling eller pålitelig veiing av barn, ei heller har man valide normalkurver. Til gjengjeld er det ofte i slike omgivelser at alvorlig underernæring forekommer. Grovere mål kan da være nyttig: Måler overarmen mindre enn 11 cm i omkrets hos et barn i alderen 6 md. – 5 år, indikerer det at barnet er underernært og skal behandles deretter (3).
