Vekstkurver – måling av høyde og vekt – er nyttig i klinisk praksis og for helseovervåking. Dagens kurver er modne for utskiftning, men hvilke skal vi bruke?
I dette nummer av Tidsskriftet presenteres nye vekstkurver for norske barn i alderen 0 – 19 år (1). Datamaterialet er målinger av vel 7 000 barn uten kronisk sykdom, bosatt i Bergen, og der begge foreldrene er fra Norge. Kurvene blir sammenliknet med tidligere norske vekstkurver og med vekstkurver over barn i alderen 0 – 5 år utarbeidet i regi av WHO. WHO-kurvene er basert på målinger av barn fra en rekke land, deriblant Norge. Kriteriene for deltakelse var gode sosioøkonomiske forhold, amming og ikke-røykende mor (2).
Synet på betydningen av måling og veiing av barn har skiftet gjennom årene. Da skolebarnsundersøkelser ble introdusert i Norge i 1920-årene, sto måling og veiing sentralt (3). Tuberkulosen truet, og tynne og puslete barn var særlig utsatt. Mot slutten av 1900-tallet, med velstand og god barnehelse, kom måling og veiing i vanry som overflødig «kjøttkontroll». Noen mente veiing var skadelig, fordi det kunne utløse spiseforstyrrelser hos disponerte individer. I Veileder for helsestasjons- og skolehelsetjenesten fra 1998 ble det anbefalt rutinemessig veiing av barn ved seksukerskontrollen, senere kun på indikasjon (4). Med ny oppmerksomhet rundt fedme og overvekt er måling og veiing igjen blitt mer aktuelt, og rutinene vurderes på nytt. Dagens referansekurver er basert på et materiale innsamlet for 20 – 30 år siden og er modne for utskiftning. Både kurvene fra Bergen og WHO-kurvene er aktuelle som erstatning. Hvilke kurver som skal velges, er for tiden under utredning i Helsedirektoratet.
Det er flere grunner til å måle og veie enn arbeidet mot overvekt. Vurdering av barnets vekst er viktig den første tiden på helsestasjonen, og vekstkurver kan være et godt utgangspunkt for samtaler med foreldrene. Videre er barnets vekstkurve sammen med klinisk skjønn en mye bedre indikator på eventuell sykdom enn én enkelt måling. Også i spesialisthelsetjenesten kan vekstkurven gi verdifull informasjon ved utredning av sykdom og vurdering av behandlingseffekt.
Er det så WHO-kurvene eller Bergens-kurvene som bør velges som referanse? Siden gjentatte målinger er viktigere enn én enkelt måling, er kanskje gode rutiner og kunnskap om fortolkning viktigere enn hvilket referansemateriale kurvene bygger på – antakelig med unntak av kurver for hodeomkrets. Hvis disse kurvene viser for lave verdier, slik det ser ut til at WHO-kurvene gjør, må man regne med flere tilfeller av grunnløs bekymring og unødvendig henvisning for mulig hydrocephalus. WHO-kurvene omfatter bare de første fem årene, dessuten er de en vekststandard som skal vise hvordan barn bør vokse under ideelle forhold. Er det uheldig med en slik idealkurve – for eksempel når det gjelder barn av mødre som røyker? Og hva med det faktum at kurvene til Juliusson og medarbeidere er utarbeidet i en populasjon der begge foreldrene kommer fra Norge – dermed utelater man 10 % av barna i vårt land?
Måling av høyde og vekt er like viktig på samfunnsnivå som på individnivå. Har fedmeepidemien nådd norske barn (5, 6)? Her trenger vi representative norske målinger. WHO-kurvene kan ikke erstatte dette, men er interessante til sammenlikning. Mens vi har historisk materiale fra Oslo-barn fordi målingene ble samlet inn og systematisert hvert femte år inntil siste del av 1900-tallet (7), er det et tankekors at vi nå for tiden ikke har noe system for å samle inn og systematisere de målingene som gjøres på helsestasjoner og skoler, ikke engang på anonymt tverrsnittsnivå.
Júlíusson og medarbeidere fant at 20 % av de unge i Bergens-materialet veide mer enn svarende til 90-prosentilen i de kurvene som hittil har vært i bruk – mens det skulle ha vært 10 % hvis vektfordelingen hadde vært den samme i det nye materialet som i det gamle (6). Dette illustrerer at den tidligere definisjonen av overvekt og fedme som de tyngste i en gitt befolkning er utilstrekkelig for å sammenlikne befolkningsgrupper eller utviklingen over tid. Hos voksne benyttes kroppsmasseindeks (BMI), der verdier på ≥ 25 kg/m2 og ≥30 kg/m² vil svare til henholdsvis overvekt og fedme – uansett om man er høy eller lav, gammel eller ung. Men hos barn varierer normalverdien for kroppsmasseindeks med alderen, og begrepet kan ikke anvendes på tilsvarende vis. Likevel har man utarbeidet internasjonale grenseverdier svarende til overvekt og fedme ved ulike alderstrinn. På grunnlag av et stort datamateriale fra ulike land ble det først konstruert prosentilkurver for kroppsmasseindeks for aldersgruppen 0 – 20 år. Dernest ble det bestemt at de kurvene som passerer gjennom 25 kg/m², henholdsvis 30 kg/m2 ved 18 års alder i dette materialet, beskriver grenseverdier for kroppsmasseindeks ved ulike aldre (8). Selv om disse verdiene muligens ikke passer like godt i alle land, får man en standard som muliggjør sammenlikninger mellom grupper og over tid.
Pålitelige målinger av høyde og vekt er også viktig for forskning. Hvilke biologiske og miljømessige faktorer predikerer overvekt? Kan vi måle effekt av eventuelle tiltak? Og hvordan går det med de tykke og de magre? Det mangler fremdeles mye kunnskap om hvilken betydning forhold i fosterliv og tidlig barnealder har for helsetilstanden senere i livet. For å benytte målingene i forskning er muligheten for longitudinell datainnsamling og kobling til annen informasjon viktig, noe som nødvendiggjør personidentifikasjon. Dette stiller store krav til personvern og systemer for kryptering. Strenge krav til samtykke kan være til hinder for høy deltakelse.
Innsamling av representative data, slik Júlíusson og medarbeidere her har gjort, er viktig både for helseovervåking og forskning, uansett om deres kurver blir valgt som referanse i praktisk helsearbeid.
