Artikkelen til Berents & Nodenes illustrerer flere viktige dermatologiske poenger.
For det første: De vanligste årsaker til uventet dårlig respons på behandling av hudsykdom er gal diagnose eller feilslått terapivalg. Muligheten for kompliserende allergisk kontaktreaksjon overfor lokalt nyttede midler må imidlertid alltid has in mente, særlig når de kliniske funn trekker i denne retning.
For det andre: Så lenge pasienten holder seg til reseptbelagt lokalbehandling, vil legen ha god kontroll med aktuelle virkestoffer og tilsetningsstoffer. Det må imidlertid alltid tas høyde for at mange pasienter supplerer den foreskrevne behandlingen med reseptfrie legemidler, kosmetika eller naturpreparater.
Kontaktallergiske reaksjoner overfor håndkjøpspreparater er mindre vanlig enn kontaktallergi mot topikale midler generelt (1). Det stiller krav til legens årvåkenhet. Spør alltid om bruk av slike preparater samt om bruk av ikke-medisinske midler når den kliniske utvikling ikke er som forventet!
Kontaktallergi overfor dibrompropamidin (Brulidine) ses ikke ofte, men bruken av substansen er utbredt. De samme forhold gjør seg gjeldende for velkjente håndkjøpspreparater som krotamiton (Eurax) (2), bacitracin (Bacimycin) (3) og lidokain (4). Paradoksalt nok kan også håndkjøpspreparatet hydrokortison og andre lokale steroider føre til kontaktallergi, noe som er en virkelig utfordring for dermatologen (5).
Jeg vil også, som Berents & Nodenes, slå et slag for «brukertest» som metode. Så lenge man ikke tester med åpenbare irritanter (f.eks. vaskemidler), er dette en bra og kanskje undervurdert måte å tilnærme seg fenomenet kontaktallergi på. Etter 16 år i faget hudsykdommer har jeg ennå ikke sett en henvisning som refererer til resultatet av «brukertest» – men den ville nok blitt godt mottatt! Hvorvidt en positiv «brukertest» skyldes kontaktallergi mot aktivt virkestoff eller mot andre tilsetninger i produktet, er noe som dermatologen kan finne ut av i ettertid ved hjelp av målrettet lappetesting.
