Sykelig overvekt er vanlig i dagens befolkning, og overvektsrelatert sykelighet er en av de mest negative faktorene for folkehelsen. Denne innsikten har preget satsingen innen helsevesenet de siste årene. Intuitivt vil de fleste ønske at enkle livsstilstiltak skulle være tilstrekkelig behandling. Men dessverre er dette ofte ikke nok. Bare for fedmekirurgi er det dokumentert varig vekttap og dermed færre følgesykdommer og lavere mortalitet (1). Derfor har antallet fedmeoperasjoner økt kraftig de siste årene, og man forventer ytterligere økning. Flertallet av pasientene er kvinner i fertil alder. Polycystisk ovariesyndrom og nedsatt fertilitet er vanlig blant overvektige kvinner. Kraftig vektnedgang gir høyere fertilitet. Skogøy og medarbeideres kasuistikk er et nyttig varsku om et alvorlig problem som raskt kan bli mer vanlig.
Fordi man i Norge frem til nylig har gjort svært lite fedmekirurgi, vil norske gynekologer eller andre klinikere i liten grad kjenne til hvor alvorlig nedsatt ernæringstilstanden kan være hos dem som nylig har gjennomgått en slik operasjon. Spesielt gjelder dette malabsorptive inngrep, som duodenal omkobling. Underernæringen gjelder ikke bare fett og stivelse, men også proteiner, mineraler og vitaminer (2 – 4). Ved normale forhold prioriterer kroppen fosteret, og en begrenset vektnedgang under svangerskapet påvirker sjelden fosterutviklingen. Men ekstrem vektnedgang, som det her er tale om, har man i moderne samfunn liten kunnskap om. Pasientens kroppsmasseindeks ble redusert fra 55 kg/m² til 26 kg/m² i løpet av halvannet år. Dette tilsvarer et vekttap på 47 %, eller 82 kg. I perioden med det kraftigste vekttapet og altså den mest uttalte underernæringen gjennomfører hun et svangerskap. Det er ikke sikkert at det alvorlige forløpet kun skyldes underernæring hos moren. Men underernæring som medfører en halvering av kroppsvekten, gir sannsynligvis svært dårlige forutsetninger for et normalt svangerskap.
Dette er grunnen til at man fraråder graviditet i minst ett år etter en fedmeoperasjon. Informasjon om dette bør gis både skriftlig og muntlig. Man bør oppfordre til sikker prevensjon. Hormonspiral anbefales. Samlivsbrudd forekommer hyppig etter fedmeoperasjon. Det kan også være en god grunn til å vente med å få barn til man har nådd en stabil fase etter operasjonen.
Om pasienten likevel blir gravid, bør man ta opp med henne den faren svangerskapet kan innebære for henne og barnet. Skogøy og medarbeidere berører spørsmålet om provosert abort.
Velger pasienten å fullføre svangerskapet, er det vesentlig med god oppfølging. De regionale sentre for sykelig overvekt har tverrfaglige team som i tett samarbeid med gynekologer bør overvåke svangerskapet og morens ernæringstilstand. Denne pasientgruppen har lav etterlevelse når det gjelder kostholdsråd og leveregler. Derfor bør informasjonen være enkel og tilpasset hverdagssituasjonen. Det er viktig å forstå at den katabole tilstanden som er fremkalt av fedmeoperasjonen er gjennomgripende og bare til en viss grad kan kompenseres av optimal peroral ernæring.
