I Tidsskriftet nr. 15/2008 skrev jeg om mine frustrasjoner over at sykehusspesialistenes skyver ansvaret for sykmeldinger over på fastlegene (1). Siden jeg har fått så mange hyggelige tilbakemeldinger fra kolleger som har opplevd det samme, vil jeg nå supplere med refleksjoner angående et relatert tema: Hvordan overstyrer sykehusspesialistene fastlegen når det gjelder utskrivning av medikamenter?
Alle vet at den lege som setter sin underskrift på en resept automatisk får fullt ansvar for behandlingens konsekvenser. Jeg skriver gjerne en resept når jeg føler meg trygg på et felt. Men det er områder der vi fastleger ikke er gode nok. Derfor har vi spesialister som bl.a. kan ivareta komplisert behandling for vanskelige tilfeller. Og når f.eks. en sykehuslege skal ha permisjon eller blir syk, bør hans kolleger ved institusjonen/avdelingen overta ansvaret.
Jeg har nylig fått ordre fra en psykiater ved et sykehus angående en resept på et medikament til en schizofrenipasient jeg har aldri sett. Jeg ga med én gang beskjed om at jeg ikke vil ta ansvaret for en slik behandling av en pasient jeg ikke kjenner.
Svaret var to brev fra sykehusets psykiater om å «følge ordre». I det andre brevet var det føyd til at pasienten kunne innkalles til time. Denne pasienten har hatt time hos meg fire ganger tidligere og har aldri møtt opp. Psykiateren hadde altså kapasitet til å skrive to brev til meg (uten konkrete og konstruktive råd), men ikke tid til å skrive resept til pasienten.
Det angjeldende medikamentet er et sterkt antipsykotikum. Jeg har ingen erfaring med dette potensielt farlige midlet (bl.a. kan det utløse et malignt nevroleptikasyndrom).
Hva skjer når en slik pasient skader seg selv eller andre, ev. dør? Ifølge loven skal legen som underskriver resepten ta ansvar for behandlingen. Det begynner å bli absurd når man krever fastlegens underskrift på en slik resept – og samtidig gir vedkommende ansvar for behandlingen av en pasient som aldri har vært på vedkommendes kontor. Dette er på grensen av loven, dessuten viser det manglende respekt for vår hverdag. Hvis vi i tillegg til den store arbeidsmengden vi er pålagt – ikke bare med pasientene, det er også papirarbeid, kommunikasjon med andre instanser og faglig oppdatering, arbeid som vi i stor grad må gjøre i fritiden – også skal overta sykehuslegenes plikter, blir det rett og slett for mye.
Kan fastlegen nekte å ta ansvar for en komplisert og potensielt farlig behandling som hører spesialisthelsevesenet til? Eller må vi fastleger fortsatt fungere som passive sekretærer for sykehusleger som ønsker å slippe unna ansvaret?
