I Tidsskriftet nr. 13–14/2009 diskuterer Mette Christophersen Tollånes mulige årsaker til den økende forekomsten av fødsler ved keisersnitt (1). Hun nevner imidlertid ikke fødselslegers innstilling til keisersnitt når de selv nedkommer.
En studie fra 1996 viste at 17 % av obstetrikere i England ville ha valgt keisersnitt for seg eller sin partner ved et ukomplisert svangerskap og at dette økte til 39 % om beregnet fødselsvekt var 4–4,5 kg (2). Blant amerikanske fødselsleger var tallene henholdsvis 46 % og 70 % (3). Da danske og norske obstetrikere ble spurt om sin holdning, var det bare henholdsvis 1 % og 1,5 % som svarte at de ville velge keisersnitt ved ukomplisert svangerskap (4, 5). En tabell i den danske artikkelen viser imidlertid at 26 % av dem som svarte, allerede hadde fått utført et keisersnitt. I en spørreundersøkelse med svar fra 1 713 norske leger og 1 167 tilfeldig valgte innbyggere i Norge i alderen 40–65 år fant vi at andelen som hadde født barn ved keisersnitt var 12 % i den generelle befolkningen og 19 % blant leger. Blant legene var det 18 % av ikke-spesialister, 26 % av spesialistene i en kirurgisk spesialitet, og 27 % av spesialistene i obstetrikk og gynekologi som hadde født barn ved keisersnitt (6–8). I befolkningen generelt var andelen 8 % blant dem med kortest utdanning og 16 % blant dem med over fire års universitetsutdanning.
Presentasjon av disse tallene for norske fødselsleger førte ikke til den kanskje litt beskjemmede, men humoristisk diskusjonen av forskjeller på liv og lære som jeg hadde ventet, men nokså mutte påpekninger av mulige mangler i metoden i studien.
Hvorfor er det så stor forskjell mellom liv og lære? Jeg antar at de i sin arbeidsdag bruker langt mer tid på konsekvensene av komplikasjoner etter vaginale fødsler enn de gjør på pasienter som har gjennomgått en uproblematisk vaginal fødsel. Videre er det mulig at de, i likhet med andre kirurger, har tiltro til inngrep innen sitt eget fagfelt (7).
