I Goderstad og medarbeideres artikkel i Tidsskriftet nr.15/2008 hevdes det at nasjonal veileder i generell gynekologi ved ektopisk graviditet anbefaler laparoskopi ved kirurgisk behandling og at dette støttes av internasjonale studier (1). I veilederen anbefales i utgangspunktet laparoskopi ved kirurgi, men laparotomi ved hemodynamisk ustabile pasienter (2). Referansen til internasjonale studier konkluderer imidlertid med at laparoskopisk kirurgi er mindre vellykket enn åpen kirurgi på grunn av høyere risiko for persisterende trofoblastvev. I en senere oppdatering av denne Cochrane-rapporten opprettholdes konklusjonen. Videre konkluderes det med at systemisk metotreksatbehandling er minst like god behandling som laparoskopisk salpingostomi. At laparoskopisk teknikk er mer kostnadseffektivt, er selvsagt et vesentlig poeng (3).
Artikkelens figur 1 angir antall kirurgisk behandlede pasienter med ektopisk graviditet og den prosentvise andelen som er operert åpent. Det er enkelt å se hvilke store sykehus de enkelte tegn angir. I forhold til de enkelte sykehus sine nedslagsfelt er det stor variasjon i antall operative inngrep per 1 000 innbyggere, noe forfatterne også poengterer. Med et nedslagsfelt på ca. 500 000 foretar Ullevål universitetssykehus 50 % flere operative inngrep enn Akershus universitetssykehus (nedslagsfelt 340 000) og tre ganger så mange operasjoner som ved de to største sykehusene i Helse Vest (Haukeland universitetssykehus og Stavanger universitetssjukehus, samlet nedslagsfelt ca. 700 000). En plausibel konklusjon blir da at Ullevål universitetssykehus stort sett behandler ektopiske graviditeter operativt, mens andre sykehus med færre inngrep korrigert for størrelsen på nedslagsfelt også benytter annen behandling, for eksempel metotreksat der kvinnen har få symptomer og lave titre av humant choriongonadotropin (HCG).
Også i operativ behandling for benigne ovariecyster og hysterektomi er det forskjeller i antall operasjoner i forhold til nedslagsfeltet til de store sykehusene, og forfatterne diskuterer dette. Ved hysterektomi på indikasjon blødningsforstyrrelse og/eller muskelknuter kan det tenkes at en mer konservativ primærbehandling gir endring i den pasientpopulasjonen som til slutt blir operert i forhold til om man hadde gjort hysterektomi primært. Uterus kan ha blitt betydelig større i mellomtiden, og at man derfor valgte laparotomi i stedet for laparoskopi.
Studien viser for alle tre operasjoner en reduksjon i den prosentvise andelen av åpne inngrep i løpet av undersøkelsesperioden, og størst reduksjon på de store avdelingene. Siden dette er vanlige operasjoner ved alle gynekologiske avdelinger, er det vanskelig å se behovet for et nasjonalt kompetansesenter. Det burde være tilstrekkelig å sørge for hospitalisering ved de store avdelingene for de som er ferdige spesialister og god opplæring av leger i utdanning under gruppe 1-tjenesten ved universitetsklinikkene, som utgjør de aller fleste store sykehusene.
