Noen differensialdiagnoser er vanskeligere å huske på enn andre. Det kan være dem med uklare eller uspesifikke symptomer. Årsaken kan være at de er sjeldne eller at vi ikke er oppmerksomme nok. Fire ulike syndromer knyttet til sentralnervesystemet kan synes spesielt vanskelige å erkjenne. Ved siden av antikolinergt syndrom har vi akutt delirium, serotonergt syndrom og malignt nevroleptikasyndrom. Tenker vi ofte nok på disse potensielt dødelige tilstandene?
Felles for dem er at de har mange utløsende agenser og kan ha relativt uspesifikke symptomer som kan være vanskelig å skille fra en forverring av grunnlidelsen. Ofte vil det være en hjelp å kjenne og ha fulgt utviklingen til pasienten over tid for å kunne gjennomføre en god differensialdiagnostikk. Har man det, kan man få hjelp til å oppfatte endringer til det verre som noe uvanlig.
Men artikkelen til Brandsæter og medarbeidere illustrerer at det også kan være motsatt. At det kan være vanskelig å tenke «utenfor boksen» når man treffer en pasient som man synes man kjenner godt. Flere møter med samme pasient eller samme typen pasienter kan gjøre oss blind for at ting ikke er det samme som før. Allmennmedisinere vil kjenne igjen dette. Mange pasienter kommer for å bli beroliget for tilstander som ikke er alvorlige, men så, innimellom kommer den ene som du må tenke annerledes på. Den ene hvor symptomet eller det som sies bør få oss til å tenke oss om.
Artikkelen gir et innblikk i hvordan et antikolinergt syndrom kan se ut. Forfatterne beskriver godt en vanskelig diagnose. Den kan ha ulike ansikter (sentralnervøs agitasjon eller retardasjon og perifere symptomer), utløses av mange ulike agenser (mange ulike legemidler og naturmidler, med og uten ruspotensial) og har mange potensielle differensialdiagnoser (elektrolyttforstyrrelser, organsvikt, hjerneskade, psykisk lidelse og mange andre tilstander). I forhold til disse komplekse og sammensatte bakgrunner og vurderinger er behandlingen relativt enkel. Fysostigmin (Anticholium) 2–3 mg skal settes langsomt (f.eks. 1 mg per minutt). Norsk legemiddelhåndbok for helsepersonell indikerer dosering opp til 4 mg (1), mens andre advarer mot dette pga. faren for perifer kolinerg aktivitet (2). Effekten kan dog reverseres med atropin. Effekten kommer raskt – etter 3–8 minutter, men fordi den varer relativt kort, kan det være nødvendig å gjenta etter noen timer.
Selv om mange av symptomene i denne kasuistikken ikke var forenlig med intoksikasjon ved inntak av benzodiazepiner eller alkohol, så var det riktig å starte med livreddende behandling. I et akuttmottak eller i en sykehusavdeling har man prosedyrer som sikrer at man tar det viktigste først, stabiliserer og sikrer før man går videre.
For også her er det vanligste vanligst. Fra bayesiansk statistikk kan vi imidlertid lære at sannsynligheten for noe uvanlig øker etter hvert som vi har utelukket det vanlige. Deretter skal med andre ord de fire nevnte syndromer rinne oss i hu.
