På tross av den internasjonaliseringen av medisinen som datateknologien har ført til, finnes det fortsatt ord og begreper som på en merkelig måte lever sitt eget lokale liv. Det gjelder ikke minst innen nomenklaturen, der nasjonale former etter hvert fortrenger «originalene». Til slutt kan de få fotfeste i en slik grad at de blir umulig å utrydde.
Blodposer fra Akershus universitetssykehus 2006. Ilustrasjonsfoto Espen Braata, VG/SCANPIX
Det gjelder blant annet begrepet «blodgruppe 0». For et drøyt tiår siden var det en lengre, til dels opphetet, debatt i Tidsskriftet om hvorvidt blodgruppen som verken har antigenet A eller B skulle hete bokstaven O eller tallet 0 (1–3). Åpenbart var det den gang ikke noen enstemmig begeistring over å gå fra tall til bokstav (4–6). I Tidsskriftets nåværende ordliste gjøres det imidlertid uttrykkelig oppmerksom på at det skal hete O – bokstaven O (7) – med den følge at man i norske medisinske lærebøker har følt seg forpliktet til å følge disse rettskrivningsreglene. Nå skal man ikke gå svært mange år tilbake i tiden for å oppdage at dette ikke ble gjennomført slavisk. I 1997-utgaven av en av våre norske lærebøker i fysiologi brukes tallet 0 (8), mens det er blitt til bokstaven O i 2008-utgaven. I mange nordiske lærebøker brukes fremdeles tallet 0. Tyske, østeuropeiske og spanske (dvs. latinamerikanske) lærebøker og artikler har stort sett brukt tallet, mens engelskspråklig litteratur konsekvent holder seg til bokstaven. Hva er riktig? La oss nok en gang se litt på bakgrunnen for dette virvaret.
Landsteiners oppdagelse
Det var som kjent den østerrikske legen Karl Landsteiner (1868–1943) som tillegges æren av å ha oppdaget blodgruppene gjennom et banebrytende arbeid som han publiserte i en liten artikkel i 1901 (9). For dette og en rekke liknende arbeider i de påfølgende årene fikk han nobelprisen i medisin i 1930. Mens agglutinasjonen i det 19. århundret var oppfattet som et patologisk fenomen, antydet Landsteiner i en fotnote i en annen artikkel året før at også serum fra friske mennesker reagerer med agglutinasjon på blod fra andre personer. «Det gjenstår å avgjøre om dette fenomenet skyldes individuelle forskjeller eller om det er en skadelig effekt, for eksempel av bakteriell natur» (10).
Selv i større leksika hevdes det som regel at Landsteiner er opphavsmannen til AB0-betegnelsen. Det stemmer ikke. Han identifiserte riktignok tre forskjellige grupper av blod, men han kalte dem dels A, B og C (altså ikke 0!), dels 1, 2 og 3 (9). Det var først ti år senere at polakken Ludwik Hirszfeld (1884–1954), i samarbeid med tyskeren Emil von Dungern (1867–1961), brukte betegnelsen A, B, AB (den fjerde blodgruppen var oppdaget av Landsteiners medarbeidere Adriano Sturli (1873–1964) og Alfred von Decastello (1872–1960) i 1902 (11)), samt «null» som ble gitt den gruppen som ikke agglutinerte i det hele tatt.
Usikkerhet
Man kan i dag undre seg over at Landsteiner og medarbeideres oppdagelser ikke straks ble bedre kjent og omsatt i praksis. Det tok tid før man forsto betydningen, både i terapeutisk og forensisk sammenheng. I datidens norske medisinske leksikon, utgitt i 1904, omtales ikke blodgruppene med ett ord (12), Blodtransfusjon nevnes kun som «yderste Middel ved Blodtab, der truer Livet». Også i andre land var blodgruppenes rolle ved transfusjoner ofte oversett, men under første verdenskrig ble militærkirurgene banebrytere i rutinemessig bruk av blodoverføring.
Likevel var det i mange år forvirring omkring betegnelsen på de enkelte blodgruppene. I 1907 hadde tsjekkeren Jan Janský foreslått en inndeling med romertall (tab 1) (13). Et nytt system – også dette med romertall, men nærmest omvendt – kom med William L. Moss i 1910 (14). Dette forårsaket atskillig sammenblanding, noen ganger med fatale følger for pasienten, og Folkeforbundets hygienekommisjon besluttet derfor i 1928 at Hirszfeld og von Dungerns system skulle anvendes for fremtiden (15).
|
Tabell 1 De forskjellige systemene for blodgruppenes inndeling
|
|
Hirszfeld/von Dungern
|
Landsteiner
|
Janský
|
Moss
|
|
0
|
=
|
C/1
|
I
|
IV
|
|
A
|
=
|
A/2
|
II
|
II
|
|
B
|
=
|
B/3
|
III
|
III
|
|
AB
|
=
|
IV
|
I
|
|
Landsteiners arbeidsforhold i Wien ble uholdbart etter første verdenskrig, med sosial nød og begynnende antisemittisme. Han måtte derfor reise utenlands for å kunne fortsette sin forskning, først til Holland i 1919, fra 1922 til Rockefeller Institute i New York. I 1929 ble Karl Landsteiner amerikansk statsborger.
Samme uttale
Som kjent uttales tallet 0 og bokstaven O likt på engelsk, og det er derfor ikke til å unngå at de to tegnene forekommer om hverandre i forskjellige artikler, uten at det dermed må oppfattes som en forskjell. At bokstaven O skal stå for det tyske ordet «ohne» (uten), slik enkelte har hevdet (3, 16), har jeg aldri fått bekreftet – ikke engang i Tyskland, og det er også blitt avvist av Landsteiners etterfølger (6). Alt få år etter Hirszfeld og von Dungerns klassifisering dukket bokstaven O naturlig opp i engelskspråklige artikler, trolig som uttrykk for sin dobbelte betydning, og Landsteiner selv benyttet etter hvert denne skriveformen, bl.a. i sitt nobelforedrag i 1930 (17).
Bortsett fra i Tidsskriftets rigorøse retningslinjer har jeg ikke noe sted sett en klar bestemmelse om at blodgruppen skal hete bokstaven O og ikke tallet 0. En likestilling av de to formene burde derfor være tillatt.
