Tidsskriftet har en veiledning til god språkbruk i retningslinjene for forfattere. «Redaksjonen ønsker å stimulere til en mer bevisst språkbruk i Tidsskriftets spalter» – gode og viktige intensjoner. I tillegg til generelle råd om bevisst norsk terminologi og setningsbygning finnes en kort, avsluttende henvisning til hvilke språkformer som er tillatt. For en artikkelforfatter skaper denne normen problemer.
Mange har en bevisst holdning til skriftspråket, basert på dialektbakgrunn, bosted og sosial tilknytning. Språket gir og uttrykker en identitet. Det norske språket er kjennetegnet av mange valgfrie former, nettopp fordi talemålet er så variert. I Tanums store rettskrivningsordbok er én av tre former valgfrie. Slik gis det rom for bevisste språklige valg innen visse rammer.
Redaksjonen har imidlertid tatt bort denne valgfriheten: «Vi ønsker å standardisere Tidsskriftets rettskrivning …» «Ved valgfrie former har redaksjonen foretatt et valg: f.eks. likne, ikke ligne – frem, ikke fram.»
Redaksjonelt stoff skrevet av faste medarbeidere i Tidsskriftet kan selvsagt følge slike regler, dersom det er et mål i seg selv å begrense variasjonen. Mer problematisk er det når innsendte bidrag skal rettes med rød penn når rettskrivingsnormen er fulgt.
Dersom det er nødvendig å gjøre et redaksjonelt utvalg av tillatte former, bør dette gjøres med en viss konsekvens. En rimelig følge av dette vil være å bruke former som naturlig hører sammen. «Likne» og «frem» er former som ikke hører hjemme i samme stil. Derfor er det vanskelig som manuskriptforfatter å forstå hvilken linje som egentlig føres, valgene oppleves som tilfeldige.
Som forfatter med avvikende forhold til konservative former som «frem» gjør det vondt for språksansen når en slik norm skal følges. «Frem» var i over 40 år ute av rettskrivningsnormen, men ble tatt inn igjen som sidestilt form i 1979. Når redaksjonen ønsker å legge språket tett opp til riksmålsformer, kjennes denne språklige tvangstrøya trang for noen av oss. Er redaksjonen villig til å la innsendte bidrag med godt og konsekvent norsk språk slippe språklig kokvask, eller skal vi begrenses til konservative former – i fremtiden?
