De mange sidestilte formene vi har i norsk er til både berikelse og bry. Valgmulighetene kan skape usikkerhet og problemer for skoleelever og for utlendinger som skal lære språket. Svenske og franske elever slipper å bruke tid på å finne ut hva som er «riktig» og hvilken form man absolutt ikke kan bruke – i ordboken er det ett svar. For nynorskens vedkommende foregår det et arbeid for å begrense antallet former. Mange mener mer normering vil kunne motvirke sosial stigmatisering og være et demokratisk virkemiddel.
De fleste aviser og tidsskrifter har interne språkregler for å sikre en enhetlig stil, kjent er Aftenpostens rettskrivningsordliste (1). Dessuten er det arbeidsbesparende, siden de færreste skribenter greier å holde seg til samme form gjennom et helt manus og man på den måten slipper å telle og så velge den formen det er flest av.
Tidsskriftets ordliste består hovedsakelig av medisinske termer på norsk. Normalspråksnormeringen er resultatet av valg gjort over en lengre periode (2). Derfor kan det være at det finnes former «som ikke hører hjemme i samme stil». For tiden gjøres det undersøkelser av «normklynger» i avisspråket (3). Når vi vet mer om resultatet av dette arbeidet, kan det være på tide med en revisjon av ordlisten vår så den kommer til å bestå av «former som naturlig hører sammen». Hvilke det er, er også en diskusjon.
