En kasuistikk av Bjørn Brandsæter og medarbeidere i Tidsskriftet nr. 4/2010 om akutt antikolinergt syndrom hos en pasient har interesse utover det å gi en påminnelse om det sjeldne (1). Den kvinnelige pasienten skal angivelig ha hatt «uttalt anoreksi med en kroppsmasseindeks (BMI) under 20». Pasientens anorektiske tilstand anføres senere som en mulig forklaring på at hun ikke tålte klorprotiksen.
Normalvekt defineres vanligvis som BMI 18,5 – 25,0 (2). Vi må således anta at pasienten er normalvektig. Sammenhengen mellom vekt og leverfunksjon/redusert distribusjonsvolum blir da mindre sannsynlig. En annen sak er at pasienter med alkoholmisbruk ofte har en dårlig ernæringstilstand på tross av tilnærmet normalvekt, men det er ikke dette argumentet som fremføres i artikkelen.
Den andre påstanden som fremsettes er at den kvinnelige pasienten ble skrevet ut med en relativt høy dose klorprotiksen (total døgndose 100 mg). Som klinikere i en akutt psykiatrisk avdeling er vi nok vant med å anvende psykofarmaka også i doser over det som anbefales i Felleskatalogen, men den aktuelle dosering av klorprotiksen ligger innenfor anbefalingen fra Felleskatalogen ved behandling av alkoholisme.
Vi mener derfor at et viktig aspekt med denne kasuistikken er at pasienten utviklet et antikolinergt syndrom på tross av behandling med en vanlig dose klorprotiksen. At anoreksi skulle være årsak til tilstanden, vurderer vi som lite plausibelt, men vi finner argumentasjonen rundt alkoholmisbruk med redusert leverfunksjon som mulig årsak mer sannsynlig. Leverfunksjonsprøver er ikke oppgitt i kasuistikken, men de ville kunne bidratt til å sannsynliggjøre sammenhengen.
Manglende etterlevelse med henblikk på foreskrevet medikamentell behandling, «non-adherence», er vanlig ved mange sykdomstilstander, og alkoholmisbruk er i seg selv assosiert med økt risiko for dette (3). En mulig forklaring på det antikolinerge syndromet kan være inntak av en høyere dose klorprotiksen enn forskrevet, eventuelt i kombinasjon med andre medisiner. En serumkonsentrasjonsmåling ved innkomst kunne bidratt til å utelukke en slik sammenheng og ville i tillegg hatt verdi for å vurdere muligheten av langsom metabolisering.
Gitt at ovennevnte forhold var blitt belyst og avklart som skissert, ville denne kasuistikken også illustrert at antikolinergt syndrom kan forekomme ved vanlige doser klorprotiksen. Dette er et poeng av høy viktighet for allmennleger og psykiatere som ofte behandler denne pasient gruppen med klorprotiksen eller tilsvarende medisiner, gjerne i kombinasjon med eldre antihistaminer, som alternativ til benzodiazepiner og andre vanedannende anxiolytika.
