I Tidsskriftet nr. 8/2010 argumenterer M. Mathisen for at den foreslåtte forandringen i dialogmøter kommer til å binde opp altfor mange legeårsverk (1), legeårsverk som kunne ha vært brukt til pasienter som trenger legehjelp. Jeg er enig i det. I forsøket på å få bukt med sykefraværet settes det etter min mening i gang mange tiltak som ikke blir evaluert på effektivitet i forhold til ressursbruk og resultat. Dette gjelder ikke bare tiden fastlegen skal bruke, men også andre tiltak. Det satses mye penger på arbeidslivssentrene, men vet vi noe om resultatet? Og hva med tiltak innenfor Raskere tilbake? Arbeidsrettet rehabilitering er utvilsomt et bra tiltak i mange tilfeller, men har vi oversikt over om personer faktisk kommer raskere tilbake etter et arbeidsrettet rehabiliteringsopphold? Uansett kommer man inn ganske sent i fraværsforløpet. Kanskje det finnes andre metoder som kan settes inn tidligere, som er mindre ressurskrevende og som har likt resultat? Bedriftshelsetjenesten har en helt annen mulighet enn fastlegene til å jobbe forebyggende med inkluderende arbeidsliv (IA). En slik tilnærming er gjort i intervensjonsforsøk både i Finland (2) og i Nederland (3), med en fraværsreduksjon på om lag 35 % sammenliknet med kontrollgruppen.
Mathisen nevner ikke at ifølge arbeidsmiljøloven og trygdeloven skal også bedriftshelsetjeneste være representert på dialogmøtet. Før 1.1. 2010 var nesten 60 % av alle arbeidstakere tilknyttet en bedriftshelsetjeneste. Nå er store deler av kommunal virksomhet (undervisning/helse-sosial) også pålagt å ha bedriftshelsetjeneste. Hvorfor ikke satse mer på denne tjenesten? Der er det helsepersonell som kjenner bedriften og likevel jobber i en fri og uavhengig stilling. Godkjenningsordningen som er innført for bedriftshelsetjenesten (4) vil dessuten bidra til å sikre at kvaliteten på tjenestene blir bedre.
Jeg savner dialog om rollefordeling og mer fornuftig bruk av ressurser i fraværsarbeidet. Hvem kan ta tak i det?
