Hovedbudskapet i artikkelen om Påskeøya er at vi finner tidlige genetiske spor også etter amerikanske indianere. Vi regner disse sporene som temmelig sikre (1, 2). Vi kan ikke med sikkerhet si når de første amerikanske indianerne kom til øya, men har gode genetiske holdepunkter for at de kom dit før den ble oppdaget av europeere i 1722 (1, 2).
Hvordan de kom seg dit, vet vi ikke. Jeg ville ikke, som Laake gjør, utelukke at noen amerikanske indianere kom til Påskeøya på flåte(r) fra Sør-Amerika, ev. via andre øyer i Polynesia. Mannskapet på Tangaroa viste i 2006 at slike balsaflåter lar seg manøvrere i forhold til vinden. Selv om Påskeøya er relativt liten og ligger svært isolert, kan den bl.a. på grunn av skyformasjoner som ligger over den «ses» på mange nautiske mils avstand. Skyformasjoner over øyer var en av navigasjonsmetodene til tidlige sjøfarende i Stillehavet. Men det er også en annen mulighet. Som omtalt i artikkelen ble det for et par år siden funnet spor etter besøk av polynesere i Chile før Columbus oppdaget Amerika (3). Helt nylig gjorde noen fra samme forskningsgruppe også andre funn som kan tyde på at polyneserne var der tidlig (4, 5). Noen av dem kan ha returnert til Polynesia, inkludert Påskeøya, og tatt med seg noen amerikanske indianere, søtpoteten etc. Den søramerikanske søtpoteten kom til Påskeøya lenge før øya ble oppdaget av europeere (5). At polyneserne var gode seilere og navigatører, er det ingen tvil om.
Polyneserne var nok de første på Påskeøya. Men det var svært tidlig kontakt mellom Sør-Amerika og Polynesia, inkludert Påskeøya (5). Og vi finner tidlige genetiske spor etter amerikanske indianere på øya. Derfor mener jeg det er riktig å si at Thor Heyerdahl sannsynligvis ikke tok helt feil.
