I Tidsskriftet nr. 21/2010 kommenterer Haavaldsen og medarbeidere at fosterdødsrisikoen etter termin er svært lav (1). I løpet av én overtidsuke (per definisjon etter 42 fullgåtte uker) dør ett av 400 barn i Norge, og økt morbiditet kommer i tillegg. Norsk folkehelse og svangerskapsomsorg har fremragende resultater, og risikoen er svært lav i forhold til før, men er prisen for denne overtidsuken fremdeles for høy? I andre sammenhenger med dødsfall hos fullbårne barn blir slik risiko omtalt som høy. Det finnes selvsagt ingen fasit, men ulike preferanser.
Derimot er det unødvendig tøv fra en erfaren debattant som Anne Eskild å påstå at Folkehelseinstituttet foreslår at alle gravide skal induseres før termin eller på termindagen og de seks påfølgende dagene («innen svangerskapsuke 41» eller «i uke 41»). Vi har påpekt at Norsk gynekologisk forenings retningslinjer, med første overtidskontroll etter 42 uker og tilbud om induksjon etter 43 uker ved tilsynelatende ukomplisert forløp, er utdaterte. Vi har vist til oppdaterte kliniske retningslinjer fra National Institute for Health and Clinical Excellence NICE (2), som vår svangerskapsomsorg ellers er basert på. NICE konkluderer med at alle gravide bør gis enhver anledning til å gå spontant i fødsel, men etter 41 fullgåtte uker (og før uke 42 utløper) bør alle kvinner evalueres og få velge mellom induksjon eller videre ekspektans.
Denne konklusjonen trekker NICE fordi det finnes bevis for at forebygging av overtidighet, med tilbud om induksjon, reduserer perinatal død og skade, samtidig som man øker brukertilfredsheten og reduserer keisersnittsraten og kostnader for samfunnet (2 – 6). Når Haavaldsen og medarbeidere påstår noe annet, konkluderer de motsatt av helsemyndighetene i Tyskland, Nederland, Frankrike, Canada, USA, Australia, New Zealand og Storbritannia, autoritative kunnskapsbaser som UpToDate, WHOs Reproductive Health Library og Cochrane Library, og på mer hjemlige trakter blant andre Oslo universitetssykehus.
Forfatterne må gjerne ha et annet syn enn norske fødende på risiko og god behandling (6), men mangler kunnskapsgrunnlag for å avvise at induksjon i det minste er et fullgodt alternativ. Har man to fullgode alternativer, må gravide få informasjon og gis innflytelse over helsevalg. I motsatt fall er det definitivt viktig at allmennheten, gravide og media følger debatten i fagmiljøet vårt.
Folkehelseinstituttet ser frem til at Helsedirektoratet ferdigstiller nye nasjonale retningslinjene og håper de bringer et godt tilbud til alle.
