I nr. 18/2010 omtalte Veierød og medarbeidere sammenhengen mellom solarier og hudkreft (1). Vi har i 30 år hevdet at soling, særlig bråsoling, er hovedårsaken til hudkreft og vist det ved nord–sør-gradienter i insidens, kroppsfordeling osv. (2). Dette er nå allment akseptert.
For melanomer er epidemiologien mer komplisert (2, 3). Utearbeidende bønder og fiskere har forbausende lav risiko. Ikke-melanomer skyldes mest UV-B (280 – 315 nm), mens vi trodde at melanomer kunne forårsakes av både UV-B og UV-A (315 – 400 nm) (2), og at UV-A var særlig melanominduserende (3). Setlows banebrytende fiskeeksperimenter fra 1993 (som bekreftet UV-A-strålingens melanominduserende effekt) kan imidlertid være feil (4). Melanomer kan induseres i transgene mus og Monodelphis domestica ved UV-B, men ikke ved UV-A (2, 5). Flere nyere epidemiologiske undersøkelser synes å gå i motsatt retning (6 – 8).
Bruk av solarier (som gir relativt mye UV-A) synes å gi økt risiko for melanom. Tidligere epidemiologiske studier, utført med sterkere solarier enn nå, viste ingen klar melanomrisiko (9). Vi får imidlertid tro at de nyere undersøkelsene er best. Nye dyreforsøk viser altså at UV-A ikke gir melanomer, mens nye epidemiologiske solariestudier antyder det motsatte (1, 6 – 8). Problemet er altså ikke løst, og vi må vente på ny forskning, som vil være av stor helsemessig betydning, siden både sol og solarier gir mye D-vitaminer (5), solen bare om sommeren. D-vitaminets mange helsevirkninger er nå lærebokstoff.
