I de nasjonale retningslinjer for rygglidelser gis det inntrykk av at det store flertall av pasienters ryggplager er uspesifikke. Men hva betyr uspesifikke plager? Vi vil hjelpe pasientene bedre hvis vi tar de funn vi tross alt har på alvor.
Illustrasjonsfoto Istockphoto
Forskningen omkring rygglidelser har vært sterkt inspirert av professor Alf Nachemson ved Sahlgrenska sjukhuset i Göteborg. Alf Nachemson var den internasjonale ryggmedisinens store motor, inspirator og profet i 1980- og 90-årene, og det vokste frem mye god ryggmedisinsk forskning i miljøene omkring ham både i og utenfor Sverige (1). Men som andre profeter hadde også Nachemson sine læresetninger, hvorav hans viktigste var: «Den som sier han vet hva vondt i ryggen er, han lyver». Men disse ordene var det noen som tok mer bokstavelig enn andre, og til slutt var det noen som begynte å snakke om en egen trosretning i ryggmedisinen omkring dette postulatet – nachemsonisme. I de nasjonale retningslinjer for rygglidelser er det en slik nachensonisme som får råde. Med unntak av pasienter med spondylolistese og nerverotssmerter forårsaket av skiveprolaps og spinal stenose, blir de resterende 85 % av ryggpasientene kun anført å ha uspesifikke plager (2).
Diffuse ryggsmerter?
Men det er mange av oss andre som tror at ryggpasienten med de degenerative skiveforandringene i nedre lumbalavsnitt, forandringer som kommer klart frem på MR-bildene og som Iordanova og medarbeidere meget instruktivt omtalte i Tidsskriftet (3), ikke er uspesifikke ryggsmerter, men representerer en egen gruppe av rygglidelser. Noen av oss tror også at det midtstilte prolapset, som fremkommer på MR-bildene i de samme nivåer, kan forklare de ryggsmertene som pasienten har slitt med etter et fall på setet sist vinter eller etter det gale løftet på sykehjemmet. Selv om de ikke har nerverotsaffeksjon. Noen ganske få av dem bør kanskje også opereres. Noen av oss tror også at bare man får behandlet tendinosen i pasientens bekken eller hofter, så forsvinner også ryggsmertene. Og vi tror at styrking av ryggmusklene alene kan hjelpe mange eldre med belastningsrelaterte korsryggssmerter hvis MR viser betydelig atrofi av ryggmuskulaturen i nedre lumbalavsnitt.
Vi tror ikke at det nødvendigvis er så mange flere «gule flagg» (psykososiale tilleggsfaktorer) hos ryggpasienten enn hos andre pasientgrupper. Vi tror heller ikke at det bare er i ryggmedisinen vi finner falskt positive MR-funn, men at det er utbredt også ved de fleste andre muskel- og skjelettilstander. Men etiologien fastsettes jo aldri av MR-funn alene. Vi tror at også ryggpasienten som har vært plaget over flere år, kan ha nytte av å få vite hva som er galt og hvilken behandling som kan hjelpe og hvilken som kan forverre smertene (4). De kan også ha nytte av å få vite noen ord om antatt prognose for ryggsmertene og eventuelle råd om jobbskifte.
Trygge ved å informere
Men vi får trøste oss med at det nå visstnok endelig skal ha kommet i gang omfattende forskning med tanke på subklassifisering av den store gruppen uspesifikke korsryggssmerter. I mellomtiden må vi prøve å hjelpe ryggpasienten som best vi kan. Vi bør informere pasienten om hva vi ut fra sykehistorie, symptomatologi, kliniske og bildediagnostiske funn tror er den mest sannsynlige årsaken til deres plager. Det er ikke god behandling å skulle si til fire av fem ryggpasienter at vi ikke vet hvorfor de har vondt, selv om denne pasientkommunikasjonen skulle være aldri så god og alene kanskje bidra til en placeboeffekt, slik Even Lærum og medarbeidere anfører i en nylig artikkel i Tidsskriftet (5, 6). Mens vi venter på nye funn i ryggforskningen, tar jeg inntil videre sjansen på å praktisere som før.
