Håkon Lie er en nestor i norsk ryggmedisinsk miljø og initierte i sin tid opprettelsen av den tverrfaglige Norsk Forening for Ryggforskning. Med denne bakgrunnen er det vanskelig å forstå at han i tidsskriftet nr. 7/2011 ikke vil akseptere moderne ryggforskning, som danner grunnlaget for de nasjonale tverrfaglige retningslinjer for ryggbehandling (1). Disse er basert på systematisk gjennomgang av over 10 000 originalartikler og har graderte anbefalinger som fullt ut er overensstemmende med internasjonale retningslinjer for ryggbehandling (2).
Det er etter 20 års intens ryggforskning ikke dokumentasjon for en subklassifisering av den store gruppen – 85 % – med uspesifikke ryggplager. Lie bør være kjent med at det har vært gjort betydelige forsøk på å etablere slik subklassifisering, og en helt fersk doktoravhandling med dette som tema er nylig presentert (3). Verken denne eller radiologiske Modic-forandringer (4) har imidlertid vist seg klinisk og metodologisk anvendelige til å endre den etablerte diagnostiske inndeling.
Når Lie eller andre presenterer studier basert på subklassifisering som kan lede til en definert behandling som er signifikant bedre enn annen behandling hos like grupper, vil dette selvfølgelig bli møtt med stor interesse fra klinikere og ryggforskere over hele verden.
Problemet med MR-funnene som Lie beskriver i sitt innlegg, er jo at disse også finnes hos friske, ikke-ryggplagede individer (5). Dette gjelder både skivedegenerasjon og fasettleddsartrose. Da blir det vanskelig å vite i hvilke tilfeller vi skal tro at det er MR-funnene som forklarer plagene og i hvilke tilfeller de samme funnene ikke skal knyttes til plagene.
Uavhengig av ryggplagenes etiologi er imidlertid kommunikasjonen mellom pasient og behandler av stor betydning for pasienttilfredsheten og for forløpet av rygglidelsen. Dette skal vi ikke ta lett på. Det finnes nå god dokumentasjon for nytten av å ta dette på alvor i alle ledd av helsetjenesten.
Lie velger å ta «sjansen på å praktisere som før». Det er ikke uvanlig at helseaktører, på tross av oppdatert kunnskap, ikke synes å endre praksis (6). Dette er synd for pasientene, som naturlig nok blir frustrert av ulike forklaringer og et utall behandlingstilbud. Det er vår påstand at hvis norske leger, fysioterapeuter og kiropraktorer hadde fulgt de nasjonale retningslinjene, ville pasienttilfredsheten øke og utgiftene til bildediagnostikk og sykefravær blitt betydelig redusert.
