I vår kronikk i Tidsskriftet nr. 4/2011 ønsket vi å sette søkelys på bruken av diagnosene KISS-syndrom (øvre nakkeledd-indusert symmetriforstyrrelse), og KIDD (KISS-indusert dysgnosi og dyspraksi) (1). Diagnosene benyttes uten at det foreligger dokumentasjon vedrørende diagnostisk validitet. De påståtte symptomene ved KISS og KIDD er uspesifikke, og kan forekomme både ved ufarlige og alvorlige tilstander. Vår erfaring er at barn som har fått diagnose KISS, har vist seg å ha til dels alvorlige tilstander som kunne forklare de symptomer som ble tilskrevet KISS. Vi rettet også et kritisk søkelys på påståtte følgetilstander av ubehandlet KISS, og på det å benytte en ikke-validert diagnose som grunnlag for prognose (1).
I Tidsskriftet nr. 15/2011 tillegger Robby Sacher & Ute Imhof oss den mening at man bør avvente å utrede kliniske funn (2). Vi tok ikke til orde for å avvente undersøkelse ved mistanke om unormale forhold hos et barn. Derimot pekte vi på betydningen av å undersøke også andre mulige forhold som kan medvirke til symptomer.
Diagnosen KISS-syndrom har implikasjoner. Blant de påståtte konsekvenser av ikke å behandle er motoriske vansker, konsentrasjonsvansker, forstoppelse og språkproblemer. Informasjonen om prognose fremgår av litteratur om KISS, samt KISS-miljøets nettsider (3 – 5) og er etter vårt syn egnet til å skape unødig engstelse hos foreldrene, på usikkert grunnlag.
Sacher & Imhof hevder at enkle kliniske tester, utført av eksempelvis en helsesøster, kan gi en pekepinn på behov for videre utredning. Tester utført av personer uten tilstrekkelig faglig bakgrunn, kan resultere i feilvurderinger. Vi har opplevd at barn på barselavdeling har fått diagnosen KISS-syndrom av jordmor det første levedøgnet, på grunnlag av gråt.
Sacher & Imhof hevder videre at grunnen til at barn som er under behandling for KISS fremstår som normaltfungerende, er at behandlingen er effektiv. Men hvorfor får barn som fremstår som normale fortsatt behandling?
Vi bestrider ikke at det kan forekomme feilstillinger i nakkeleddene hos barn (1). Spørsmålet er fortsatt hvor hyppig dysfunksjon i øvre nakkeledd forekommer, hvordan dette kan diagnostiseres på en etterprøvbar måte, og hvorvidt det finnes en årsakssammenheng mellom dysfunksjonen og de mange symptomene som beskrives.
Vi etterlyser vitenskapelig dokumentasjon for bruken av diagnosene KISS og KIDD. Vi er kritiske til å benytte en ikke-validert diagnose (6) og ikke minst til at diagnosen medfører en prognose (3 – 5), på, etter vårt syn, et sviktende grunnlag.
