I en kommentar i Tidsskriftet nr. 4/2011 (1) oppfordrer Charlotte Sinding-Larsen og medarbeidere til kritisk å vurdere de kildene som finnes om øvre nakkeledd-indusert symmetriforstyrrelse (Kopfgelenk-induzierte Symmetrie Störung, KISS) hos spedbarn.
Vi er enige i at det er viktig å være kritisk når det gjelder diagnosebruk. Men det er også viktig å ha blikk for ulike differensialdiagnoser. Vi mener det bør være del av den kliniske grunnkompetansen å oppdage eller differensialdiagnostisere f.eks. en bevegelsesforstyrrelse i cervikalcolumna hos barn.
Sinding-Larsen og medarbeidere mener man bør avvente utredning ved kliniske funn, fordi de kan være «ufarlige og forbigående» (1). Dette er vi uenige i. Vi mener slike funn bør utredes nærmere ved hjelp av nevrologiske og funksjonelle tester, ev. også ved radiologisk undersøkelse, senest etter at banene for viljestyrte bevegelser aktiveres. Cervikalcolumnas funksjon er av vesentlig betydning for spedbarnets kroppsholdning og for de oppgaver barnets sensomotoriske apparat har (2). Enkle kliniske tester, som også helsesøstre kan gjøre, kan gi en pekepinn om videre utredning, f.eks. forsøk på å utløse tonisk labyrintrefleks eller landaureaksjon – der hodet bøyes passivt i ventralfleksjon. Finner man ingen utviklingsforstyrrelser eller typiske symptomer, bør spontanutviklingen av de cervikale bevegelsesinnskrenkningene følges nøye. Kommentarforfatterenes påstand om at bevegelsesinnskrenkningene «kan være ufarlig og forbigående» (1) er tvilsom, da man ikke har noen longitudinelle randomiserte studier av tilstandens utvikling.
Etter vår mening bør ethvert avik man finner i bevegelsesmønster eller kroppsholdning etter tre måneders alder være gjenstand for nøyaktig diagnostikk og ev. behandling. Vår erfaring er at manuellmedisinsk diagnostikk og KISS-konseptet kan gi god hjelp, samtidig som man tilbyr terapeutisk intervensjon. Reversible segmentale funksjonsforstyrrelser kan ses ved uspesifikke symptomer. I henhold til KISS-konspetet kan de ha sitt utspring i et forstyrret, stereotypt, proprioseptivt utløsningsmønster i den øvre nakkeregionen. Bakgrunnen er påvirkninger på cervikal-diencefale og cervikal-mesencefale projeksjoner og på de toniske nakke- og stillingsreflekser (3).
Forfatterne mener man har sett upåfallende funn hos barn som er under KISS-behandling og at friske barn behandles. Vi mener dette er fordi behandlingen er effektiv.
Barn med symptomer bør alltid bli gjenstand for grundig klinisk undersøkelse og ivaretas med kompetanse og nysgjerrighet. Foreldrenes erfaringer spiller en like stor rolle som helsepersonellets medisinske erfaringer. En ensidig vektlegging av hva som er dekket av (nødvendige) randomiserte kliniske studier, kan føre til et begrenset blikk på nye diagnostiske og terapeutiske konsepter. Medisinen bygger først og fremst på individuelle erfaringer (4).
