I sin kommentar i Tidsskriftet nr. 20/2011, berører Kjetil Horn flere forhold vedrørende utdanningen i psykoterapi for utdanningskandidater i psykiatri (1).
Dagens spesialistregler i psykiatri bygger på en biopsykososial forståelsesmodell og sikrer at ferdige spesialister i psykiatri har kompetanse i psykoterapi. Obligatorisk psykoterapiveiledning ble innført første gang i 1973/74. I 1985 ble kravet økt fra minimum 35 timer til minimum 70 timer.
Fra 2005 ble ordningen både utvidet og omorganisert. Man skiller i dag mellom grunnleggende veiledning (minimum 70 timer) og fordypning i spesifikk terapiform (minimum 35 timer). I fordypningsdelen er psykodynamisk terapi, gruppeterapi og kognitiv terapi likestilt og utdanningskandidatene skal fritt kunne velge det de ønsker, selv om dette i praksis kan innebære vansker på grunn av tilgjengelighet av godkjente veiledere. Dette siste har siden omorganiseringen særlig (men ikke bare) vært vanskelig når det gjelder ønske om veiledning i kognitiv terapi. Utvidelsen og omorganiseringen innebærer at det nå også utdannes og godkjennes psykoterapiveiledere innenfor kognitiv terapi og gruppeterapi. De siste 20 årene har det vært en økende bevissthet om og vektlegging av terapirelasjonens betydning innenfor både psykodynamisk terapi og innenfor kognitiv terapi.
Det må understrekes at det er et faglig skille mellom grunnleggende veiledning og fordypningsdelen. Grunnleggende veiledning har søkelys på lege-pasient-forholdets dynamikk slik den gjør seg gjeldende i enhver psykiatrisk behandling, også når hovedbehandlingen ikke er definert som psykoterapi. Bare godkjente veiledere i psykodynamisk terapi kan veilede i denne fasen. Det er presisert i de endrede spesialistreglene fra 2005 at grunnleggende veiledningen skal ha et psykodynamisk grunnlag.
Endringen fra 2005 har ført til en større vektlegging av psykoterapi som en sentral del av spesialistutdanningen i psykiatri. Psykoterapiutvalget og Spesialitetskomiteen i psykiatri ser at den nye ordningen med fordypning i en spesifikk terapiform bidrar til å stimulere leger i spesialisering til å satse på en psykoterapiutdanning utover det som er obligatorisk. Før dagens ordning eventuelt endres, må den først evalueres, og det må bli en faglig vurdering hvor man også må vurdere om andre terapiretninger burde få en plass i utdanningen. Man må også se på om nye ordninger praktisk lar seg gjennomføre, her spiller tilgjengelighet av godkjente veiledere en vesentlig rolle.
