Larsen, Klaus
Dødens teater
Lægekunsten i Danmark 1640 – 1840. 320 s, ill. København: Munksgaard Danmark, 2012.Pris DKK 275
ISBN 978-87-628-1066-2
Klaus Larsen er til daglig journalist i Ugeskrift for Læger. I 2007 ga han sammen med historikeren Kurt Jacobsen ut boken Ve og velfærd (1). I den beskriver de dansk helse- og medisinhistorie i perioden fra Sundhedskollegiet ble opprettet i København i 1803 til våre dager. Boken ble meget godt mottatt. Derfor har han nå slått til som eneforfatter for en bok om det som hendte i tiden forut, om forhistorien i det «gamle samfunn». Han begynner i 1640-årene, på Christian IVs tid, og avrunder rundt 1800, da den moderne medisinen begynte å blomstre opp, den man kan lese om i Ve og velfærd.
Bortsett fra én skjønnhetsplett er resultatet blitt meget godt. Boken er svært leservennlig og levende skrevet. Teksten veksler på en medrivende måte mellom store linjer, detaljer og eksempler. Det er rikelig med gode illustrasjoner. Foran er det en tidslinje som bringer orden i årstallene, og bakerst er det et utdypende noteapparat, litteraturliste og sakregister. Boken er ryddig og god. Dansk medisinhistorie i denne tidsperioden er også norsk medisinhistorie, så dette bør være anbefalt lesning også for norske medisinstudenter.
Hva er da skjønnhetspletten? Det vites ikke om det er forfatter eller forlag som har forsynt boken med den nokså ahistoriske tittelen Dødens teater. Også formuleringen «fra vrøvl til videnskab» i baksideteksten viser den lurende tilbøyeligheten som ofte vederfares medisinhistorien, og som kan gjøre både tekster, utstillinger og museer til faglig tvilsom formidling: I sin iver etter å gjøre stoffet pirrende og sensasjonelt for vår tid, glemmer man at stoffet hører hjemme i sin egen tid. Det som for oss kan virke spektakulært, var kanskje både vanlig og forståelig i sin samtid. Helsehistorie og medisinhistorie er sjelden morsom sett i sin kontekst.
Helsens og medisinens historie er, helt opp til for tre-fire generasjoner siden, fortellingen om en befolkning i konstant angst for sykdom og død, om mange med marginale levekår, om en helsehjelp som famlet, og om en vitenskap der man gjorde så godt man kunne for å skaffe ny kunnskap ut fra tidens premisser. Dette er godt beskrevet i Klaus Larsens bok. Det han omtaler, er blodig alvor i en tid fylt av avmakt. Det var f.eks. god grunn til å være hypokonder i denne fjerne tiden (s. 230)! Klaus Larsen behersker balansen mellom helse, medisin og samtid meget bra.
Forfatteren har selv brukt betegnelsen Dødens teater om offentlige henrettelser (s. 168). Det er riktig. Henrettelsene var iscenesatt teater. Hvorfor man gjorde det slik, lar seg også forklare ut fra samtiden. Men legekunsten var ikke noe dødens teater, slik tittelen kan tilsi. Tvert imot. Det var helse som var målet, selv om man sjelden oppnådde det.
