Heter det sjeflege eller sjefslege? Svar: Det kan hete begge deler, men ordene betegner ulike stillinger. Begge stillingskategorier er sjeldne i norsk medisin.
«Sjefsleger sier opp i protest», var hovedoppslaget på Dagsavisens førsteside nylig (fig 1). Legene hadde fått nok av gigantfusjonen i Oslo. «Ti sjefsleger har sagt opp jobben i protest mot flyttekaos og kuttkrav fra det nye gigantsykehuset i Oslo,» sto det (1). Tidligere seksjonsoverlege ved Barnesenteret, Marit Hellebostad, uttalte at hun ikke var i stand til å gjøre en god jobb og mistet fullstendig kontrollen. Mange har forlatt den synkende skuta, sa hun.
Figur 1 Faksimile fra Dagsavisens førsteside 2. april 2012
Det var ordet sjefsleger som fikk det til å rykke i norsklærerisjiasnerven, som Finn-Erik Vinje sier det. Når man setter sammen to substantiver til ett ord, kan man av og til trenge en bindebokstav. I ordet «visdomstann» er det -s- som brukes til å binde sammen visdom + tann, og kalles gjerne fuge-s eller binde-s (2). Ofte kan vi høre om det er behov for en slik bindebokstav: dødsattest, sykdomsutvikling, søknadsfrist, taushetsplikt. Vi er ikke i tvil om at det er behov for en -s- i disse eksemplene. Men i andre tilfeller er det vanskeligere (ramme 1) (2). Det er ikke like klart at det skal hete korsryggssmerter og trekarssykdom.
Ramme 1
Noen problemord med og uten fuge-s
Med fuge-s
Fellesskap (ikke felleskap)
Rettssak (ikke rettsak)
Sinnssyk (ikke sinnsyk)
Tidsskrift (ikke tidskrift)
Tverrsnittsstudie (ikke tverrsnittstudie)
Uten fuge-s
Arbeidsom (ikke arbeidssom)
Medlemskap (ikke medlemsskap)
Tillitvekkende (ikke tillitsvekkende)
Sjeflege eller sjefslege?
To ord som kan volde besvær, er sjeflege og sjefslege (3). Sammensetninger med sjef- som forledd har dels ingen bindebokstav i fugen, dels -s-. Når betydningen er «den øverste, den høyeste», skal det ikke være noen bindebokstav. Det heter altså sjefarkitekt, sjefarkivar, sjefflyger, sjefforhandler, sjefideolog, sjefkokk, sjefredaktør, sjeftrener – og sjeflege (4). I andre sammenhenger skal det imidlertid være sjefs-: sjefsegenskaper, sjefskontor, sjefsstilling, sjefsstol. Her er det rett og slett en genitivs-s (5). Forskjellen er kanskje enklest å se i ordparet sjefsekretær versus sjefssekretær. En sjefsekretær er sjef for sekretærene, mens en sjefssekretær er sjefens sekretær.
Men regelen om at sjef- brukes uten binde-s når ordet kan erstattes av «over-; den høyeste» er ikke egnet når det er snakk om leger (2). Stillingsbetegnelsen «over-lege» er ikke synonymt med «sjeflege», og det er nok heller ikke innlysende at sjeflegen er «den høyeste» eller «den beste» (5,6).
En sjeflege er ifølge leksikonet en stillingsbenevnelse på sykehuslege som vanligvis er medisinsk-faglig rådgiver for direktøren (7). Slike stillinger som sjeflege har i stor grad utgått eller fått andre betegnelser. Sjefslegen, derimot, er legen til sjefen (8). At sjefer holder seg med egne leger, er en sjeldenhet. I våre dager gjelder vel det stort sett statsoverhoder og andre fremstående personer, men slike leger omtales gjerne som livleger. Både sjeflege og sjefslege er altså stillingsbetegnelser som knapt er i bruk lenger.
De beste kan feile
Hva hadde skjedd ved Oslo universitetssykehus? På dobbeltsiden inne i avisen sto løsningen: «Dagsavisen kjenner til over ti tilfeller av leger i lederposisjoner ved OUS som har sagt opp som følge av fusjonstrøbbel» (9). Det var altså tale om «leger i lederposisjoner». Men hvilket kort ord skulle Dagsavisen ha brukt? Andre medier som omtalte saken, brukte stort sett «sjeflege» (10), men strengt tatt passer altså verken sjeflege eller sjefslege her. Det er tale om «leger i lederposisjoner» – hva med «legeledere», «ledende leger» eller «toppleger»?
Fuge-s er et felt med få regler, og det kan gå galt for de beste. Da Legeforeningens nye generalsekretær Geir Riise ble portrettintervjuet i Tidsskriftet i 2009, sto det at han hadde vært «sjefslege» i både Statoil-konsernet og i NHO (11). Men det var sjeflege han hadde vært.
