Revmatoid artritt er en autoimmun sykdom som klinisk karakteriseres av kronisk inflammasjon i ledd og som kan medføre betydelig funksjonstap og sykelighet. En mindre andel av pasientene får også manifestasjoner fra andre organ som hud og lunger. Sykdommen er assosiert med kardiovaskulær sykdom og for tidlig død (1) Årsaken til revmatoid artritt er ukjent, men både genetiske og miljømessige faktorer spiller en rolle for utvikling av den kroniske inflammasjonen som i hovedsak er lokalisert til synovialhinnen. Revmatoid faktor og anticitrullinert protein-antistoffer (ACPA) er autoantistoffer som kan ses hos de fleste pasienter med revmatoid artritt og som er viktige i diagnostikken. Personer med en spesiell aminosyresekvens i HLA-DRB1-allele gener (shared epitope) har en større risiko for å utvikle revmatoid artritt enn andre, og disse pasientene har ofte danning av revmatoid faktor og/eller ACPA (2). Dette tyder på en forstyrrelse av den normale T-cellefunksjonen, en kryssreaksjon mot mikrobielle antigener eller at andre defekter i immunsystemet er predisponerende faktorer. I synovialhinnen vil makrofager, kondrocytter og fibroblaster produsere proinflammatoriske cytokiner som interleukin (IL)-1β, IL-6 og tumor nekrosefaktor (TNF)-α og føre til danning av proteolytiske enzymer som matriksmetalloproteinaser (MMP). Stimulerte osteoklaster øker beinresorpsjonen. Til sammen vil disse prosessene lede til destruksjon av brusk og bein, noe som preger det kliniske bildet ved revmatoid artritt (3).
Hemming av den inflammatoriske prosessen med kortikosteroider og metotreksat har vært behandlingsmål. Selektive immunmodulatorer er en gruppe nye proteinmedikamenter fremstilt ved rekombinant teknologi (tab 1). Begrepet biologiske medikamenter er ofte brukt, men Tidsskriftet anbefaler uttrykket selektivt immunmodulerende legemidler (4). Antitumornekrosefaktor-α (anti-TNF-α) og anti-CD20 (rituximab) hører til blant disse medikamentene. TNF-α er et sentralt cytokin i inflammasjonsprosessen og er en viktig mediator i patogenesen ved revmatoid artritt. Rituximab er et monoklonalt kimært antistoff som retter seg spesifikt mot CD20-positive B-celler. Disse medikamentene gir en potent antiinflammatorisk effekt som også har en hemmende effekt på infeksjonsforsvaret (tab 2).
|
Tabell 1 Oversikt over anti-TNF-α- og rituximabmedikamenter til behandling av revmatoid artritt og eksempler på vanlige vedlikeholdsdoseringer i henhold til Felleskatalogen. i.v. = intravenøst, s.c. = subkutant
|
|
Virkestoff
|
Salgsnavn
|
Proteinets funksjon
|
Virkningsmekanisme
|
Adm. form
|
Vedlikeholdsdosering
|
|
Infliximab
|
Remicade
|
Kimært anti-TNF-α-antistoff
|
TNF-α-hemming
|
i.v.
|
3 mg/kg hver 8. uke
|
|
Etanercept
|
Enbrel
|
p75-TNF reseptor-IgG-fusjonsprotein
|
TNF-α-hemming
|
s.c.
|
25 mg 2 ggr per uke
|
|
Adalimumab
|
Humira
|
Humant anti-TNF-α-antistoff
|
TNF-α-hemming
|
s.c.
|
40 mg hver 2.uke
|
|
Certolizumab prego
|
Cimzia
|
Humant anti-TNF-α-antistoff
|
TNF-α-hemming
|
s.c
|
200 mg hver 2. uke
|
|
Golimumab
|
Simponi
|
Humant anti-TNF-α-antistoff
|
TNF-α-hemming
|
s.c.
|
50 mg en gang per md
|
|
Rituximab
|
Mabthera
|
Kimært antistoff mot CD20+
|
B-celledeplesjon
|
i.v.
|
2 × 1 000 mg hver 6.md
|
|
Tabell 2 Eksempler på infeksjoner ved anti-TNF-α- og rituximabbehandling. Listen er ikke fullstendig
|
|
Virkningsmekanisme
|
Hyppige infeksjoner
|
Sjeldne infeksjoner
|
|
TNF-α-hemming
|
Pneumoni, bronkitt, sinusitt, hud- og bløtvevsinfeksjoner, osteomyelitt, urinveisinfeksjoner, kolecystitt, tuberkulose, abscesser, reaktivering av hepatitt B, influensa, herpes zoster-infeksjon, herpes simplex-infeksjon
|
Infeksjon med atypiske mykobakterier, pneumocystose, histoplasmose, koksidiomykose, cytomegalovirusinfeksjon, listeriose, aspergillose, kryptokokkose
|
|
B-celledeplesjon
|
Pneumoni, bronkitt, øvre luftveisinfeksjoner, pyelonefritt
|
Progressiv multifokal leukoencefalopati, reaktivering av hepatitt B
|
Formålet med denne oversiktsartikkelen er å belyse infeksjonsfaren ved moderne behandling av revmatoid artritt med TNF-α-hemmere og rituximab der disse medikamentene kombineres med tradisjonelle immundempende medikamenter.
Kunnskapsgrunnlag
Oversikten bygger på søk i PubMed med søkeordene «rheumatoid arthritis», «safety», «infections» som ble brukt i kombinasjon med de ulike medikamentenes virkestoffer. Det ble gjort en manuell gjennomgang av referanselister til relevante artikler. Artikkelen baseres også på forfatternes egen erfaring med behandling av infeksjoner hos pasienter som mottar immunsuppressiv behandling. Søket ble sist oppdatert mars 2012.
Infeksjonsrisiko
Selv om de kliniske manifestasjonene ved revmatoid artritt skyldes et overaktivt immunsystem, er det noen holdepunkter for at sykdommen i seg selv disponerer for infeksjoner. Det er vanskelig å skille infeksjonsrisiko ved revmatoid artritt fra terapiassosiert infeksjonsrisiko. Tall fra ubehandlede pasienter med revmatoid artritt er naturligvis fra eldre publikasjoner. Det er imidlertid flere tidlige rapporter som viser økt fare for infeksjoner i bein/ledd, lunge og hud hos pasienter med revmatoid artritt sammenliknet med befolkningen for øvrig (5, 6). Det er vist at disse pasientene har økt dødelighet på grunn av infeksjoner (6). Relativt få kontrollerte studier har beskrevet graden av økt infeksjonsfare, men sammenliknet med den generelle befolkningen er risikoen for pneumoni og alvorlige infeksjoner dobbelt så stor, bløtvevsinfeksjoner er tredoblet, mens forekomsten av osteomyelitt og septisk artritt var 10 – 20 ganger så stor (5, 6). Pasienter med alvorlig revmatoid artritt synes også å være mer utsatt for infeksjoner enn pasienter med moderat sykdom (7).
Selektivt immunmodulerende legemidler
TNF-α-hemmere
Det er registrert flere TNF-α-hemmere til behandling av revmatoid artritt (tab 1). Metotreksat er anbefalt som kombinasjonsterapi sammen med alle TNF-α-hemmere fordi kombinasjonen er mer effektiv og til en viss grad hindrer danning av antikimært antistoff når det gis sammen med infliximab (8). Danningen av et slikt antistoff kan gi infusjonsreaksjon og økt nedbrytning av infliximab. Ofte bruker pasientene med revmatoid artritt også en lav dose kortikosteroider samtidig.
TNF-α er en sentral komponent i forsvaret mot intracellulære mikrober. Flere epidemiologiske studier har vist økt forekomst av infeksjoner med intracellulære mikrober som M tuberculosis, atypiske mykobakterier, ulike sopparter (histoplasmose, coccidioidomykose og aspergillose), cytomegalovirusinfeksjoner og infeksjoner med Listeria monocytogenes hos pasienter som behandles med TNF-α-hemmere (9, 10). I de første rapportene var det en betydelig overvekt av tilfeller med tuberkulose, mens nyere studier viser at i populasjoner med lav forekomst av tuberkulose er infeksjoner med atypiske mykobakterier de hyppigst forekommende (11).
Det er flere indisier som støtter en årsakssammenheng mellom TNF-α-hemmere og tuberkulose, både nysmitte og reaktivering. For det første er det økt forekomst av tuberkulose ved behandling med etanercept og infliximab i forhold til estimert bakgrunnsrate i revmatoid artritt-populasjonen (10, 12, 13). For det andre ser man økt forekomst hos pasienter som tidligere har hatt eller vært eksponert for tuberkulose. For det tredje finner man høyere forekomst av sykdomsformer assosiert med immunsuppresjon, som ekstrapulmonal tuberkulose og disseminert tuberkulose (12). I enkelte studier er det vist sammenfall i tid mellom start av infliximab og utvikling av aktiv tuberkulose (10), noe som tyder på en årsakssammenheng mellom bruk av anti-TNF-α-antistoff og reaktivering av latent tuberkulose. Det er imidlertid også et økt antall tilfeller av tuberkulose som oppstår uavhengig av tidspunktet for start av behandlingen både for infliximab og etanercept, noe som kan tyde på at disse medikamentene også øker risikoen for nyervervet sykdom.
I flere studier er det påvist økt forekomst av tuberkulose ved bruk av infliximab i forhold til etanercept (10, 12, 13), selv om disse ikke er sammenliknet direkte i kliniske studier. Monoklonale antistoff binder seg raskt og irreversibelt til membranbundet TNF-α, mens TNF-reseptor-IgG-fusjonsprotein (etanercept) ikke har denne egenskapen. Bindingen av anti-TNF-α-antistoffer til cellemembranen vil kunne lede til apoptose. Mykobakterielle granulomer representerer et livslangt vert-patogen-forhold som begrenser både inflammasjon og disseminering av de fortsatt viable mykobakteriene (14). Det er ikke usannsynlig at uttalt apoptose av granulomceller vil føre til disintegrering av tuberkulomet og reaktivering av latent tuberkulose. Dette kan også forklare den høye forekomsten av ekstrapulmonal og disseminert tuberkulose som man ser ved bruk av anti-TNF-α-antistoff (12). Inntil videre har man likevel valgt å anse at den økte infeksjonsrisikoen er lik for alle TNF-α-hemmerne.
Det er også en bekymring for at det er økt forekomst av infeksjoner med ordinære ekstracellulære bakterier ved bruk av TNF-α-hemmer. Spesielt har man sett en økning i nedre luftveisinfeksjoner og alvorlige hud- og bløtdelsinfeksjoner (9, 11, 15). Disse observasjonene ble støttet av Winthrop og medarbeidere som viste at invasive infeksjoner med Staphylococcus aureus, som ofte er involvert i hud- og bløtvevsinfeksjoner, var den hyppigst rapporterte gruppen av alvorlige infeksjoner ved bruk av selektivt immunmodulerende medikamenter (TNF-α-hemmere, abatacept og rituximab) (11). En metaanalyse viste ingen økt risiko for alvorlige infeksjoner ved anbefalt dose infliximab (3 mg/kg), men viste økt risiko ved høye doser infliximab (10 mg/kg) og tilsvarende resultater for høye doser adalimumab (16). I dagens kliniske praksis er det anbefalt å øke dosen infliximab (opptil 7,5 mg/kg) ved inadekvat respons. Det er grunn til å anta at dette vil kunne medføre en ytterligere økning i risikoen for både tuberkulose og andre alvorlige bakterielle infeksjoner. I en nylig publisert Cochrane-metaanalyse fant man signifikant økt risiko for alvorlige infeksjoner hos pasienter som brukte certolizumab pegol (OR 3,51, KI 1,59 – 7,79), men ikke for de øvrige TNF-α-hemmerne (17).
Reaktivering av hepatitt B er velkjent hos organtransplanterte og hos pasienter som gjennomgår kreftbehandling. Erfaringen med behandling med TNF-α-hemmere hos revmatoid artritt-pasienter med gjennomgått hepatitt B (hepatitt B-overflateantigen-negative, anti-hepatitt B-kjerne-positive) eller kronisk hepatitt B (hepatitt B-overflateantigen-positive) er begrenset, men det er mange kasuistiske beskrivelser av dette (18). Prospektive studier har vist at samtidig antiviral behandling av hepatitt B-overflateantigen-positive pasienter som får TNF-α-hemmer, beskytter mot reaktivering av hepatitt B (19, 20). Studiene har imidlertid kort observasjonstid på omkring to år.
Rituximab
Rituximab er et monoklonalt kimært antistoff som retter seg spesifikt mot CD20- positive celler, dvs. B-celle-maligniteter samt friske B-celler. Medikamentet er godkjent for behandling av non-Hodgkins lymfom, kronisk lymfatisk leukemi og alvorlig revmatoid artritt. Ved revmatoid artritt benyttes rituximab i kombinasjon med metotreksat hos pasienter som har hatt terapisvikt på annen medikasjon, inklusive TNF-α-blokade. Den første randomiserte, kontrollerte studien med revmatoid artritt-pasienter ble publisert i 2004. Denne viste signifikant effekt av to infusjoner av rituximab og kortikosteroider i kombinasjon med metotreksat eller cyklofosfamid. Pasientene ble fulgt i 48 uker, og det ble ikke observert signifikant økning av alvorlige infeksjoner (21). Senere er det publisert studier for kombinasjonsbehandling med metotreksat og rituximab med tilsvarende resultater hos behandlingsresistente pasienter, men der observasjonstiden er enda kortere. Raten for alvorlige infeksjoner oppgis til 3,2 – 3,7 per 100 pasientår for placebo, mot 4,7 – 5,2 per 100 pasientår for rituximab (22, 23).
En metaanalyse av ni rituximabstudier med 2 578 pasienter som representerte 5 013 pasientår, viste stabile tall for totalt antall infeksjoner (88,7 per 100 pasientår) og alvorlige infeksjoner (6,8 per 100 pasientår) også hos de 133 pasientene som hadde fått fem kurer. Det er imidlertid verdt å merke seg at man bare har observasjonsdata på mer enn fem år hos 97 pasienter (24). Det var ingen overhyppighet av tuberkulose eller opportunistiske infeksjoner. De vanligste infeksjonene var øvre luftveisinfeksjoner, urinveisinfeksjoner og bronkitt, mens pneumoni representerte den hyppigste alvorlige infeksjonskomplikasjonen. De fleste studiene rapporterer infeksjoner basert på lokalisasjon og alvorlighet, men ikke til agensnivå.
Reaktivering av hepatitt B er best kjent hos lymfompasienter som mottar rituximabbehandling i kombinasjon med andre cytostatika, men er også beskrevet hos pasienter med revmatoid artritt (25).
Progressiv multifokal leukoencefalopati som skyldes reaktivering av latent JC-polyomavirus er en sjelden opportunistisk infeksjon som er beskrevet i relasjon til rituximabbehandling både hos lymfompasienter og hos pasienter med revmatoid artritt (26).
Diskusjon
Pasienter med revmatoid artritt har i seg selv en liten overhyppighet av infeksjoner som tiltar ved immunmodulerende behandling. Risiko for nysmitte med infeksjoner og reaktivering av infeksjoner skyldes ulike immunologiske mekanismer. Ved kroniske virale infeksjoner som f.eks. herpesgruppen, hepatitt B og hepatitt C vil anti-TNF-α-behandling som påvirker det cellulære forsvaret, gi økt sjanse for reaktivering, mens rituximab vil kunne påvirke nivået av beskyttende antistoffer som f.eks. hepatitt B-antistoff. Hvorvidt rituximab og anti-TNF-α-behandling påvirker mulighetene for en ny infeksjon ved smitteeksponering, er usikkert.
De dominerende bakterielle infeksjonene hos pasienter med revmatoid artritt er pneumoni, urinveisinfeksjoner, bløtvevs- og beininfeksjoner (5, 27, 28). Erfaringen fra pasienter med immunsvikt viser at svikt i humoral immunitet gir en overhyppighet av infeksjoner med ekstracellulære kapselkledde bakterier som Haemophilus influenzae og Streptococcus pneumoniae og enkelte virus i enterovirusgruppen. Tilsvarende gir svikt i cellulær immunitet en disposisjon for infeksjoner med virus, sopp, Pneumocystis jirovecii og intracellulære bakterier (29).
Ved bruk av rituximab får en del av pasientene fall i nivåene av immunglobuliner. Forekomsten av infeksjoner med kapselkledde bakterier lar seg ikke vurdere fordi infeksjonene ikke rapporteres på agensnivå, men blant de alvorlige infeksjonene som forekommer ved bruk av rituximab er infeksjoner i luftveiene de vanligste (30). Det er en klinisk erfaring at noen pasienter med gjentatte episoder med luftveisinfeksjoner og lave immunglobulinnivåer etter behandling med rituximab har effekt av gammaglobulinsubstitusjon. Tilsvarende erfaringer er rapportert fra lymfompasienter med ikke-nøytropen feber etter kombinasjonsbehandling med rituximab og cytostatika (31). Det foreligger en samling av kasuistikker med progressiv multifokal leukoencefalopati hos pasienter som ble behandlet med rituximab (26). Dette er en tilstand som oftere ses hos pasienter med nedsatt cellulær immunitet (f.eks. hiv) og illustrerer at mønsteret av infeksjoner ved ulike former for immunsuppresjon ikke alltid lar seg forutsi. I kliniske studier vil behandlingen med TNF-α-hemmer og rituximab bli sammenliknet mot standardbehandling, som oftest er en kombinasjon av metotreksat og kortikosteroider. Når infeksjonsrisikoen drøftes for behandlingsindikasjoner som tradisjonelt ikke har mottatt immunmodulerende behandling, vil denne behandlingen måtte sammenliknes med risikoen ved placebo (32).
Det er ikke etablerte retningslinjer for infeksjonsutredning av pasienter der det planlegges behandling med anti-TNF-α eller rituximab utover den anbefalte screeningen for tuberkulose (33). Infeksjonsutredning som etter vår oppfatning kan være aktuell oppsummeres i ramme 1.
Ramme 1
Aktuell infeksjonsutredning før behandling med TNF-α-hemmer og rituximab
-
Klinisk og laboratoriemessig undersøkelse for aktiv og latent tuberkulose¹
Røntgen thorax
Mantouxprøven
IGRA-test (Interferon-gamma Release Assay test)
Anamnese for tidligere infeksjonsrisiko
Status for vaksinering
Anamnese for infeksjoner med herpes zoster og herpes simplex
Hivantistoff/antigen-kombinasjonstest vurderes
-
Hepatitt B-serologi: Hepatitt B-overflateantigen, anti-hepatitt B-overflateantigen, anti-hepatitt B-kjerne-test
Ved positiv hepatitt B-overflateantigen eller anti-hepatitt B-kjerne-test tas i tillegg polymerasekjedereaksjonstest (PCR) til hepatitt B-virus-DNA-kvantitering
Anti-hepatitt-overflateantigen-negative vurderes for vaksinering
-
Hepatitt C-serologi: anti-hepatitt C-virus
Ved positiv anti-hepatitt C-virusprøve tas i tillegg PCR-undersøkelse til hepatitt C-virus-RNA-kvantitering
¹Hvorvidt det er økt risiko for nysmitte og aktivering av latent tuberkulose ved rituximab, er ukjent, og dette punktet kan derfor vurderes individuelt hos disse pasientene
Selektivt immunmodulerende behandling og tuberkulose
Det er en overhyppighet av tuberkulose ved anti-TNF-α-behandling hos pasienter med revmatoid artritt, mens en tilsvarende overhyppighet så langt ikke er vist for rituximab. Folkehelseinstituttet har utarbeidet egne retningslinjer for forebygging og profylaktisk behandling mot tuberkulose hos revmatoid artritt-pasienter som skal starte anti-TNF-α-behandling. Disse er nå under revisjon (33). Retningslinjene gir råd om opptak av målrettet sykehistorie, fullstendig klinisk undersøkelse, røntgen av lunger og tuberkulinundersøkelse før start med anti-TNF-α-preparater.
Dersom det er mistenkt latent tuberkulose, skal forebyggende behandling gis og fortrinnsvis være avsluttet før behandling med TNF-α-blokker startes. Denne gis enten som seks måneders behandling med isoniazid alene, eller som tre måneders kombinasjonsbehandling med isoniazid og rifampicin. I den kliniske vurderingen må det tas hensyn til at forebyggende behandling aldri vil kunne gi full beskyttelse mot utvikling av aktiv sykdom. Hvilken rolle Interferon-gamma Release Assays (IGRA-tester) har i forhold til screening av latent tuberkulose hos denne pasientgruppen, er ikke endelig fastslått. Både tuberkulin- og IGRA-tester kan være falskt negative hos pasienter som mottar immundempende behandling, og resultatet må tolkes i lys av klinisk mistanke. Dersom IGRA-testen QuantiFERON TB Gold er negativ eller inkonklusiv hos en pasient med sterk klinisk mistanke om latent tuberkulose, kan man gå videre med T-SPOT.TB som utføres etter avtale ved Folkehelseinstituttet. Denne prøven regnes som mer sensitiv hos immunsupprimerte (34). Det anbefales behandling av latent tuberkulose før start av anti-TNF-α, og dette bør etter vår oppfatning også vurderes hos pasienter der det er planlagt rituximab eller annen kraftig immunsuppressiv behandling der slike tilstander er kjent.
Screening og behandling ved hepatitt B
Det er ikke etablert norske retningslinjer for screening for hepatitt B-virus før start av rituximab eller TNF-α-hemmende behandling, men man bør kjenne hepatitt B-status hos alle pasienter som skal motta kraftig immundempende behandling. Anti-hepatitt B-overflateantistoffer anses å ha en protektiv rolle ved denne virussykdommen. Det finnes dokumentasjon for at f.eks. rituximab kan indusere reaktivering av hepatitt hos pasienter som har gjennomgått hepatitt B og tidligere vært hepatitt B-overflateantigen-negative (19). En reaktivering vil kunne medføre hepatotoksisitet. Pasienter som har gjennomgått eller har kronisk hepatitt B, bør følges med målinger av leverenzymer og hepatitt B-virus-DNA under immundempende behandling. Hepatitt B-overflateantigen-positive pasienter bør få antiviralt middel mot hepatitt B ved bruk av selektivt immunmodulerende behandling (19, 20, 35). Dokumentasjonen for valg av antiviralt middel og behandlingslengde hos pasienter med revmatoid artritt er liten og blir dermed i stor grad erfaringsbasert (18). Bivirkninger og faren for resistensutvikling under terapi må veies mot gevinsten av immunmodulerende behandling, som ofte er livslang.
Screening og behandling ved hepatitt C
Det bør utføres screening for hepatitt C-virus før start av rituximab eller TNF-α-hemmende behandling. Antistoffer mot hepatitt C har ikke en beskyttende effekt ved hepatitt C-infeksjon. Ved påviste antistoffer må det utføres polymerasekjedereaksjonstest (PCR) mot hepatitt C-virus for å fastslå om det foreligger en gjennomgått eller en kronisk hepatitt C. Behandlingen av en pasient med revmatoid artritt eller annen kronisk inflammatorisk tilstand med samtidig hepatitt C er komplisert fordi immunmodulerende midler, som f.eks. metotreksat, kan ha hepatotoksiske bivirkninger. Hepatotoksisitet ved TNF-α-hemmende behandling hos pasienter med samtidig hepatitt C er sjelden, men kan bli alvorlig.
Det er nylig publisert en oversiktsartikkel der man systematisk gjennomgikk 37 publikasjoner som inkluderte 153 pasienter med hepatitt C (91 med revmatoid artritt) som fikk ulike TNF-α-hemmere. Gjennomsnittsobservasjonstid for de 91 revmatoid artritt-pasientene på TNF-α-hemmere var 13,2 måneder. Denne artikkelen viste at etanercept var mest brukt blant pasientene med hepatitt C (59 pasienter). Blant disse ble det verifisert hepatitt C-forverring under pågående behandling hos én pasient (36), mens stabil hepatitt C-sykdom (stabile nivåer av transaminaser og hepatitt C-virus-RNA) ble sett hos 50 av 59 pasienter som ble behandlet med etanercept. Forfatterne mener at sikkerhetsprofilen ved samtidig hepatitt C-infeksjon og TNF-α-hemmende behandling er akseptabel, men understreker samtidig at det mangler kontrollerte langtidsstudier som kan gi et endelig svar på dette. Pasienter med hepatitt C som skal behandles med rituximab eller TNF-α-hemmende behandling, bør fortrinnsvis behandles for hepatitt C i forkant. Dersom man etter streng vurdering av indikasjon velger å starte behandling hos en pasient med kronisk hepatitt C, bør pasienten undersøkes med leverbiopsi i forkant av start og ved forverring. Videre må det i oppfølgingen av pasientene tas leverenzymer og hepatitt C-virus-PCR til kvantitering (37).
Andre kroniske virale infeksjoner
Alle kroniske virale infeksjoner tas i betraktning når behandling med anti-TNF-α og rituximab vurderes. En hivpositiv pasient vil f.eks. i utgangspunktet ha økt risiko for infeksjoner som vil forsterkes av behandlingen, og indikasjonen må derfor vurderes svært nøye. Generelt reserveres behandlingen for stabile hivpasienter med CD4-tall > 200 per ml. Pasienter som tidligere har hatt utbrudd med herpes simplex eller herpes zoster må få informasjon om at disse kan reaktiveres under behandling. Dette representerer imidlertid ikke en kontraindikasjon mot oppstart, og det anbefales heller ikke profylakse før det eventuelt har vært gjentatte utbrudd (38).
Vaksinering
Vaksinasjonsstatus bør kontrolleres før oppstart av behandling med immunmodulerende terapi. Pasienter med revmatoid artritt som får slik terapi blir immunsupprimerte og skal ikke ha levende vaksiner. Levende vaksiner (MMR-vaksine og vaksiner mot varicella zoster-virus, gulfeber og poliomyelitt (gitt oralt)) må gis 3 – 4 uker før oppstart av behandling. Inaktiverte vaksiner kan trygt gis under behandling, men behandlingen kan redusere immunresponsen. Etter seponering oppnås full immunrespons etter tre måneder, etter seks måneder for rituximab. Aktuelle inaktiverte vaksiner er influensa-, pneumokokk- og hepatitt B-vaksine. Uvaksinerte bør vaksineres med disse tre vaksinene (38).
Symptomer og håndtering av infeksjoner
Immunmodulerende medikamenter påvirker både det kliniske symptombildet og laboratoriefunn ved alvorlige infeksjoner. Akuttfasereaktantene påvirkes av endringer av cytokinnivåene av IL-1, IL-6, TNF-a og interferon-γ (39). Ved hemming av cytokiner kan f.eks. feberresponsen utebli og CRP- og SR-responsen hemmes. Forhøyet CRP kan ses ved revmatoid artritt-aktivitet, og det kan derfor være vanskelig å skille dette fra en infeksjonstilstand. Leukocyttantallet kan stige ved samtidig administrasjon av prednisolon. Lave nivåer med immunglobuliner som resultat av rituximabbehandling kan påvirke senkningsreaksjonen. Det kan derfor være vanskelig for en kliniker å fange opp symptomene på en alvorlig infeksjon.
Flere av disse medikamentene gis som infusjoner med uker eller måneders mellomrom, og det er vår erfaring at bruken av slike medikamenter ikke alltid fanges opp når pasienten kommer til lege med infeksjonssymptomer. Videre er det slik at flere av pasientene får sin immunmodulerende behandling på revmatologiske avdelinger som er organisert som atskilte institusjoner fra lokal- og regionalsykehusene. Dette vil ofte medføre at kompliserende infeksjoner behandles på andre sykehus og avdelinger enn der den immunmodulerende behandlingen institueres. En overgang til felles elektronisk pasientjournal vil i fremtiden kunne redusere dette problemet. Så langt vi kjenner til, er det ikke etablert noe register som systematisk fanger opp kompliserende infeksjoner ved selektivt immunmodulerende behandling av revmatoid artritt-pasienter i Norge slik det f.eks. er i Sverige (40). Kombinasjonsterapi med ulike selektivt immunmodulerende medikamenter frarådes vanligvis på grunn av økt infeksjonsfare.
Diagnostikk og behandling av opportunistinfeksjoner hos immunsupprimerte pasienter er vanskelig og krever samarbeid mellom revmatolog, infeksjonsmedisiner og mikrobiolog.
