Øvre gastrointestinal blødning er et vanlig og alvorlig medisinsk problem med høy morbiditet og mortalitet. Årlig legges ca. 100 pasienter per 100 000 innbyggere inn på sykehus for denne lidelsen. Mortaliteten er over 8 % (1), avhengig av alder, komorbiditet og blødningsårsak.
Massiv blødning krever sirkulatorisk stabilisering og ofte blodtransfusjoner. Snarlig gastroskopi bør deretter utføres. Det gjør man for å finne blødningsårsak og lokalisasjon, og for å gi initial behandling og vurdere faren for reblødning.
Oftest er blødningsårsak og lokalisasjon lett å finne ved gastroskopi, og hemostasebehandling kan utføres. I blant kan blod eller koagler dekke blødningsfokus, og det kan være vanskelig både å lokalisere og stoppe blødningen. Ved pågående blødning kan angiografi påvise blødningsfokus, og embolisering av arterien kan da stoppe blødningen. Sistnevnte behandlingsmulighet finnes bare på de største sykehusene i Norge.
I denne sykehistorien var det intermitterende øvre gastroenterologisk blødning. Gastroskopi med normale funn og uten tilstedeværelse av blod eller koagler byr på store utfordringer, selv for erfarne endoskopører. Repeterende gastroskopier, og aller helst når pasienten blør, hjelper til med å finne blødningsfokus (2). Ved Dieulafoys lesjon kommer blødningen fra en dilatert submukøs arteriole. Den aktuelle arterien kan befinne seg bak en fold i ventrikkelen eller duodenum og oppdages oftest ved en tilfeldighet eller ved pågående blødning (3).
Hos denne pasienten var det et stort blodtap, men intet relevant funn ved første gastroskopi. Det hadde vært hematemese, og man måtte anta at blødningskilden var i oesophagus, ventrikkel eller duodenum. Hvis en erfaren gastroskopør ikke finner noen potensiell blødningskilde hos en slik pasient, er ulcus simplex noe av det første man bør tenke på. Mer sjeldne tilstander som primær eller sekundær aortoenterisk fistel eller miltarterieaneurisme kan også være mulige blødningsårsaker (4). Ved mistanke om øvre gastrointestinal blødning, og uten funn ved gastroskopi, må man uavhengig av pasientens kjønn og alder heller aldri glemme muligheten for Dieulafoys lesjon.
