Når jeg leser de tre siste setningene i artikkelen, eller det siste avsnittet, om man vil, får jeg en følelse av at tendensen i samfunnet, når det gjelder depresjon, heller vil akselerere enn avta. Det blir ikke mindre depresjon, det blir mer depresjon.

Det høres fint ut med nasjonale kompetansesentre, men om de har noen verdi utover bygningsmassen i seg selv, er uklart. Hvorfor er det ett års ventetid for å få komme til en psykolog hvor man kun betaler en egenandel, utover det akutte tilbudet som blir gitt ved DPS? Jeg antar at det er fordi psykologer eller psykiatere er opptatt med utredninger i kompetansesentre, er på konferanse, seminar eller kurs. Jeg antar at man etterhvert, når man blir gammel nok, etter noen år som klinisk behandler, sikter litt høyere, f.eks. med ledelse, forfatte pensumlitteratur, forberede debatter, tjene mer penger eller på annen måte klatre på den sosiale rangstigen. Og det er ikke så merkelig. Det er naturlig og helt menneskelig. Men i kjølvannet av den byråkratiske og akademiserte psykiatrien, ligger folk utslått. Hvorfor er ikke helt klart, men det har nok noe å gjøre med at det moderne livet ikke er så greit å mestre. Familieoppløsninger, karriere, identitetskriser osv kan ta knekken på selv den sterkeste. Og hva da med de svakeste?

Når man nå sammenfatter depresjon med diskriminering, er det etter mitt syn en avsporing fra problemet, nemlig depresjonen. Når skjønnlitterære forfattere treffer blink med sine beskrivelser av eksistensielle problemer, mens akademia baler både med kvantitet og kvalitet, er det etter mitt syn en fallitterklæring fra de profesjonelle aktørers eller klinikernes side.

Det er også på tide med nytenkning. Hva med å opprette en offentlig datingside for deprimerte, eller for semi-deprimerte? Tallene viser at over halvparten av byboere bor alene. På nettsider for dating må man presentere seg som glad, kaffelatte-drikkende og trendy. Jeg kjenner ingen single over 30 år som passer til bildet av en slik glad-singel, allikevel presenterer folk seg på slike steder som om de er verdens lykkeligste, mens de i virkeligheten holder på å gå i oppløsning, travelt opptatt med å utrede psykiatriens mysterier eller andre akademiske øvelser, mens datingkontoen blir logget.

Jeg tror ikke samfunnet går ad dundas med det første, men at det er plass til mer lykke i lykkeland er helt sikkert. I mellomtiden blir det produsert mye av liten eller ingen verdi.