Møgedals hovedanliggende er en oppfordring til fortsatt norsk satsning på global helse og etterlyser sterkere samarbeid mellom helseforvaltningen og utenriks- og bistandsfeltet.
Global helse kan lære mye fra miljøfeltet, bade når det gjelder integreringen av det nasjonale og det internasjonale perspektivet i en nasjonal forvaltning (MD), men også trekke lærdom fra de globale prosessene og de krevende forhandlingene. Et rent miljø og stabilt klima blir sett på som globale fellesgoder, som i praksis har vært gjenstand for harde globale forhandlinger. Fra miljøfeltet er det fruktbart å låne dette begrepet om globale fellesgoder. Helse kan også oppfattes som et globalt fellesgode, og understøttelse og vern av global fellesgoder kan ikke vernes og understøttes av bistand alene, men krever en samlet innsats på tvers av forvaltningsmessige skiller.

Et annet moment er at det innen utviklingspolitikken ikke lenger er et like skarpt skille mellom giver- og mottakerland som for. En del land som for eksempel Brasil og Kina har oppnådd imponerende økonomisk vekst. Angola gir kriselån til Portugal, og flere andre afrikanske land har fått en stor middelklasse. Mottakerlandene er ikke lenger utelukkende mottakere men også i økende grad selv givere og bidragsytere. I tillegg kan det nevnes at Sir Nigel Crisp, tidligere direktør for NHS i England, har pekt på at helsetjenester i lavinntektsland også kan vise til imponerende tiltak for innovativ organisering som senere har blitt etterlignet av høyinntektsland. Det vil si at vi blir vitne til en kunnskapsoverføring den motsatte veien av den vi normalt er vant til. Crisp understreker at nye tilnærminger til helse, helsetjenester og helseprofesjoner i lavinntektsland kan være like viktige som ideer fra rikere land. Dette, litt forsiktig sagt, peker i retning av at det skarpe skillet mellom helseforvaltning og bistand, mellom Nord og Sør, ikke lenger er like tydelig som før.

Imidlertid gjør det tradisjonelle skillet mellom utviklingspolitikk og helsepolitikk seg til kjenne i at blant annet Helse- og omsorgsdepartementet og Helsedirektoratet forestår oppfølgingen av Verdens helseorganisasjon, men rekruttering av junioreksperter til samme organisasjon er UDs ansvar, selv om arbeidsoppgavene kan spenne fra tradisjonelle bistandsoppgaver i felt til mer faglige, normative oppgaver og analyse ved hovedkvarteret i Genève som kommer alle WHOs medlemsland til gode.

Den amerikanske globale helsestrategien, lansert i November 2011, tar konsekvensen av at skillet mellom innenriks- og utenrikspolitikk ikke lenger er like skarpt og legger opp til en større samordning mellom akademisk medisin, helseforvaltning og det amerikanske utenriksdepartementet. Blant annet skal helsebyråkrater i det amerikanske føderale helsedepartementet på hospiteringsoppdrag for utenrikstjenesten for a sikre at kunnskap blir delt og erfaringer utveksles for gjensidig nytte på tvers av forvaltningsgrenser. Samordning av global helsepolitikk på tvers av forvaltningen i USA forestås av et eget kontor for global helse. Akademisk biomedisin blir også trukket inn i samordningen. Den norske Melding til Stortinget nr. 11 om global helse er ikke like konkret, og trekker ikke, som Møgedal påpeker, noen konsekvenser for organisering og finansiering. Dette kan ha sammenheng med at norsk global helsepolitikk har vært personavhengig og i liten grad avleiret seg i form av konkret innenriks organisering og samarbeid.

Imidlertid er det behov for å se nærmere på nettopp organisering og samarbeidsmønstre i den norske forvaltningen i form av for eksempel konkrete partnerskap og møteplasser på tvers av forvaltningsgrensene. Dette kan flytte global helsepolitikk et skritt videre i Norge. Av den grunn er derfor er Møgedals innlegg viktig.

Crisp Nigel. Turning the World Upside Down: the Search for Global Health in the 21st Century. London:RSM Press, 2010.

The Global Health Strategy of the U.S. Department of Health and Human Services
http://www.globalhealth.gov/pdfs/Global%20Health%20Strategy.pdf