Blinkenberg, Ellen Økland
Min DNAgbok
Personlig og forståelig om genetikk. 276 s. Oslo: Cappelen Damm, 2013. Pris NOK 349
ISBN 978-82-02-39495-0
Ellen Økland Blinkenberg er medisinsk genetiker og ønsker seg debatt rundt temaer som «Hvem eier genene dine?» og «Bør alle få kartlagt genene sine?». For å belyse temaet har hun skrevet bok. Dette er ingen enkel bok å anmelde, og for å være ærlig er jeg veldig usikker på hva det egentlig er jeg har lest. Sjangermessig er boken umulig å plassere – det er en særegen blanding av kronikk og filosofiske essaypartier, intervjuer/samtaler med utvalgte personer, personlige fortellinger, referater av litteratur og forfatterens egne dagboknotater underveis i skriveprosjektet.
Utgangspunktet for å skrive boken er Folkehelseinstituttets mor-barn-prosjekt hvor 8 000 av forsøkspersonenes genomer skal sekvenseres i forskningsøyemed. Dette synes Blinkenberg mildt sagt ikke noe om, og særlig siden ingen av personene har gitt sitt informerte samtykke til sekvensering. Med denne bakgrunnen tar hun oss med på en slags genetisk dannelsesreise, hvor hun på folkelig (?) vis forklarer de grunnleggende molekylære prinsippene, og så drar inn alt mulig rart som skal få oss til å tenke gjennom genenes betydning, og hvilke konsekvenser det vil ha for den enkelte å kjenne genomet sitt inn og ut fra dag én. Vi må forstå at også Hvermannsen må delta i debatten om hvordan genene skal beskyttes mot skumle hensikter fra kommersielle aktører, og ikke minst Folkehelseinstituttet. Presentasjonen av dagens og fremtidens genetiske scenarioer blir til tider nokså unyansert, og forfatteren virker av og til mer paranoid enn reflekterende.
Etter å ha uttalt seg utvetydig om verdien av taushetsplikt og personvern, og i tillegg rettet skarp kritikk mot Knausgårds litterære utlevering av sine nærmeste, overrasker det meg at forfatteren selv serverer lett gjenkjennbare beskrivelser av pasienter fra egen klinisk hverdag i sine dagboknotater – uten å presisere om dette er gjort med tillatelse fra pasientene.
Boken er skrevet i en uformell og personlig tone, det skal ikke bli for tungt eller alvorlig noe sted. Dessverre blir den løse og ledige tonen ofte for «fjasete», og der forsøk på humoristiske vendinger ikke fungerer, blir det bare forvirrende. Jeg har absolutt sans for prosjektet, men det krever såpass med tålmodighet av leseren å komme seg gjennom boken at jeg tviler på at personer som i utgangspunktet ikke er interessert i temaet, vil orke å henge med. Teksten er rett og slett for lang og uryddig. På side 73 kommer forfatteren selv med en oppsummerende kommentar: «Usammenhengende, uten struktur, selvmotsigende og altfor pratsom. (…) Morsom innimellom, men herregud så langt fra en klar tanke til den neste.» Men allikevel absolutt egnet til å få i gang refleksjon rundt gener i sin helhet, og med flere underholdende og leseverdige partier, som samtalen med Dag Undlien.
