Den statistiske styrken i nevrovitenskapelige studier er ofte lav.
Lav statistisk styrke i studier fører til redusert sjanse for å oppdage en sann effekt. Men at lav styrke også gir mindre sannsynlighet for at signifikante funn representerer en sann effekt, er lite erkjent. En internasjonal forskergruppe har nylig kartlagt statistisk styrke i studier innen nevrovitenskap (1).
Forskerne søkte etter artikler publisert i 2011 som inneholdt metaanalyser av tidligere publiserte studier. De identifiserte 48 artikler som var basert på 49 metaanalyser og 730 enkeltstudier. Median statistisk styrke var 21 %. Over 50 % av metaanalysene hadde i snitt en statistisk styrke på < 20 %, mens sju hadde en statistisk styrke på > 90 %. For humane hjerneavbildningsstudier var median statistisk styrke 8 %.
– Denne artikkelen understreker at resultater fra studier med lav statistisk styrke må tolkes med forsiktighet, sier førsteamanuensis Lars T. Westlye ved Psykologisk institutt, Universitetet i Oslo. – Dette er særlig relevant hvis effektstørrelsene i utgangspunktet er forventet å være små og prestisjen knyttet til funn er stor for de enkelte forskerne.
– Den første studien der man rapporterer nye assosiasjoner, får ofte stor oppmerksomhet og konsekvenser for videre forskning. Små studier med lav statistisk styrke som publiseres i prestisjetunge tidsskrifter, viser ofte de sterkeste eksperimentelle effektene. Dette er et typisk tegn på seleksjonsskjevhet i publikasjoner og avdekker grunnleggende svakheter med dagens publiseringssystem, sier Westlye.
– Det er både dyrt og tidkrevende å forfølge falske spor, og ny informasjon som kan føre til mer effektiv behandling av sårbare pasientgrupper, kan forsinkes. Problemstillingene knyttet til statistisk styrke har derfor også etiske aspekter, sier Westlye.
