Nitter, Inger Emilie
Den bipolare veien til balanse
173 s, ill. Rakkestad: Gjølstad Forlag, 2012. Pris NOK 200
ISBN 978-82-303-2129-4
Forfatteren er utdannet lærer. I 30-årsalderen fikk hun sterke stemningssvingninger av psykotisk karakter og etter hvert diagnosen bipolar lidelse. I denne boken forteller hun om sin oppvekst, sine parforhold og sine opphold i psykiatrisk sykehus. Boken er illustrert med vel 30 egenproduserte malerier med tilknytning til psykiatrien, kapitalismen og den vestlige sivilisasjonen.
Hun er vokst opp i Bærum med en far som var reklamesjef i et forsikringsselskap, og en mor som var hjemmeværende. Foreldrene var aktive kristne, og de fleste venner av familien var knyttet til kirken. Måtehold og en viss strenghet var vanlig i hjemmet. For øvrig er det lite konkret man får vite om familien. Det er ingen opplysninger om overgrep eller store konflikter. Hun har åpenbart vært mest knyttet til sin far. «Jeg kommer ikke ordentlig nær mor. Jeg føler hun har død hud.»
Da hun forlater hjemmet, føler hun seg utrygg, innadvendt, umoden og mangler selvtillit. Hun blir lærer og videreutdanner seg i musikk og historie. Hun treffer en mann som er fortrolig med skog og fjell, gifter seg og får to døtre med denne «jegeren». Hun blir imidlertid jevnlig oppgitt og dypt fortvilet, og hun tror hun kan få det bedre alene. Hun rømmer hjem til sine foreldre, men mannen vil gjerne ha henne tilbake. Det blir imidlertid skilsmisse.
Siden får hun kontakt med en eldre kunstner, etterfulgt av et forhold til en dansk murer og siden en eldre fysiker, og pendler i perioder mellom disse. Men oftest forlater hun sine tidligere partnere etter kort stund, ikke sjelden etter en stormende krangel.
Hun opplever en rekke sykdomsperioder der hun blir tvangsinnlagt i Blakstad sykehus flere ganger, med til dels lengre opphold. Hun har også et opphold ved Modum Bads Nervesanatorium. Til slutt får hun uføretrygd.
Forfatteren ender åpenbart i konflikt med de fleste hun kommer i kontakt med, enten det er tidligere partnere eller terapeuter, det være seg sykepleiere, psykologer eller psykiatere.
Hun angriper kirken og psykiatrien som danner «enorme tankediktaturer». Hun protesterer mot tvang og ufrihet og mener at psykiatrien er for lite menneskelig. «Psykiatrisk behandling er tortur.» I senere år har hun også demonstrert offentlig mot psykiatrien.
På omslaget skriver Thomas Hylland Eriksen at «boken åpner for radikal nytenkning om sinnslidelser og psykiatri og ikke minst samfunnets verdigrunnlag», og Nina Witoszek skriver at «forfatteren tvinger oss til å se verden på en helt ny måte».
For meg er store deler en blanding av overfladiske biografiske skildringer og til dels usammenhengende avsnitt uten dypere mening. Jeg kan derfor ikke se at denne selvbiografien gir oss som lesere noe særlig av verdi, men det er et personlig standpunkt som andre åpenbart er uenig i.
