Sandvik er skeptisk til at økningen i median hemoglobinverdi innen gruppene er reell etter jernbehandling. Nullhypotesen – ingen forskjell på medianverdien før og etter behandling med signifikansgrense p = 0,013 – ble forkastet da sannsynligheten for å få en medianverdi etter behandling som var minst like stor som den vi faktisk fikk, gitt at nullhypotesen var sann, var < 0,1% i lavdosegruppen og 0,5% i høydosegruppen (1).
Nullhypotesen ble testet med Wilcoxon signed-rank test som beregner p-verdien på basis av hvor mange individer som i en senere måling får en endret analyseverdi sammenliknet med utgangsverdien, uavhengig av verdiens størrelse. Sandvik mener at man må ta hensyn til intraindividuell biologisk og analytisk variasjon, og ved å anvende disse variasjonskoeffisientene på forskjellen i medianverdien før og etter behandling, finner hun at økningen ikke er statistisk signifikant. Men intraindividuell biologisk variasjon er, sammen med analytisk variasjon, et uttrykk for usikkerheten i et enkelt prøvesvar, ikke for variasjonen i en medianverdi som avhenger av interindividuell biologisk variasjon.
Som påpekt av Sandvik kan selv en liten og ubetydelig klinisk forskjell bli statistisk signifikant dersom antallet i forsøksgruppene er stort nok (2). I vår studie var det, til tross for et relativt lavt antall deltakere i gruppene, statistisk signifikant effekt av behandlingen.
Sandvik har rett i at klinisk relevans ikke er det samme som statistisk signifikans. Skal man bedømme den kliniske relevansen av hemoglobinøkningen innen gruppen, må man ta hensyn til at andelen individer med lett anemi var lav, henholdsvis 15% og 22% i lavdose- og høydosegruppen. De fleste studiedeltakerne hadde jernmangel uten anemi. Det var derfor ikke forventet at en eventuell økning i hemoglobin ville bli særlig stor ved jerntilskudd, verken på individ- eller gruppenivå. I diskusjonen gikk vi grundig inn på det fysiologiske grunnlaget for hvor mye jern som må tilføres for å korrigere en lett nedsatt erytropoese, og vi begrunnet at lavdosejern var tilstrekkelig for å øke hemoglobinverdien med rundt 0,5 g/100 ml. Derfor mener vi at våre funn har klinisk interesse både når det gjelder individuell behandling av lett jernmangelanemi og ved det faktum at man oppnår samme resultat med en lav som ved en tradisjonell høy jerndose.
