Tor K Larsen: Ditt svar gjør meg ikke videre beroliget. Når du hevder å ha "tilstrebet en positiv lesning", får jeg en vemmelig følelse av at du fra ditt faglige ståsted i utgangspunktet ser på psykoseerfareres annerledes-historier som kuriøse bidrag du må anstrenge deg for å ta seriøst. Det kan hende jeg tar feil, og det håper jeg, men slik du svarer på min kommentar, virker det ikke som du har tatt inn over deg hvilken kompetanse og fagkunnskap om psykoser bidragsyterne til boka faktisk har.
I boka du anmelder, deler sju kvinner sine høyst personlige erfaringer med psykose. Hvordan du uten videre antyder å underkjenne disse erfaringene ved å sette historiene inn i en såkalt objektiv forståelsesramme, er meg en gåte. Jeg blir faktisk sinna på vegne av de kvinnene jeg kjenner, og som jeg vet har bøttevis med fagkunnskap om psykoser sett fra langt flere perspektiver enn det biomedisinske. Det skriver de ikke noe om i denne boka. Det blir nesten som om jeg skulle kritisere deg for å nyte en skitur fordi du ikke samtidig skriver en avhandling om skisportens historie og utbredelse. Jeg synes rett og slett ikke du tar boka for det den er.
For øvrig har du helt rett i at det er dårlige prognoser for folk som erfarer å få psykoser. Hvorfor går det såpass dårlig med så mange? Og: hvorfor gjør man mer av det samme, når det man gjør, åpenbart ikke virker? Hva sier den forskningen som dere medisinere her i Norge til stadighet underkjenner? Har du lest den? Hvor var dere leger da Robert Whitaker gjestet Litteraturhuset i sommer? Hvor var pressen? Hva er dere redde for?
Hvor er dere leger når vi som praktiserer åpen dialog møtes og viderefører de humane, virksomme tradisjonene og praksisene fra Tromsø (Tom Andersen) og Lappland (Jaakko Seikkula)? Hvorfor underkjenner fremdeles så mange fra ditt fagfelt at noe faktisk ser ut til å virke bedre enn medisinering og tvangsbehandling for mennesker som får psykoser?
Jeg tror ikke feltet flytter seg nevneverdig av at du og jeg og flere skriver innlegg og kommentarer på nettet. Jeg inviterer deg derfor til en åpen dialog ansikt til ansikt i løpet av våren 2014. Vi kan jo begynne helt uformelt over en kopp kaffe, du og jeg. Og hvis vi finner det formålstjenlig, kan vi jo diskutere muligheten for å skape en større arena for dialog der vi inviterer flere til bords? Jeg kjenner mange som gjerne deler sine erfaringer, sin kunnskap og sine visjoner om et bedre psykisk helsevern.
God jul. Måtte 2014 bli dialogens år.