Psykiatrisk divisjon
Stavanger universitetssykehus
Tankevekkende om psykose
28.11.2013
Det er flott at Tidsskriftet skriver en anmeldelse av denne nydelige, viktige boka. Og anmeldelsen begynner bra! Så går artikkelforfatteren rett i fella. T. L. Larsen skriver:
"Flere av fortellingene skiller dårlig mellom egne psykoseopplevelser og det mer overordnede perspektivet som ser ut til å handle om å kritisere den etablerte psykiatrien. Flere gjentar en feilaktig påstand om at man i psykiatrien hevder at man ikke kan bli frisk av psykoselidelser. Det er ikke korrekt: Mange studier viser at opptil 30 % av de med alvorlig psykose har et svært godt forløp - et viktig faktum som ikke må glemmes, særlig fordi det er lett å miste håpet både som pasient, pårørende og behandler når lidelsestrykket er som verst."
Det forundrer meg at T. L. Larsen hevder at påstanden han kritiserer ikke er korrekt. Atter en gang forsøker en fagperson å beskrive en subjektiv erfaring inn i en "objektiv" forståelsesramme. Atter en gang er "forskning viser"-retorikken viktigere enn å lytte til historien som blir fortalt. Mange av oss som har pasienterfaringer fra psykisk helsevern er vant til at dette er måten fagfolk avviser oss på. Jeg er så inderlig lei av det, og jeg lurer på hva som skal til for at denne måten å slå fast egne sannheter på, skal opphøre.
Kjære T. L. Larsen: Jeg tror kvinnene som delte sine historier i boka du har anmeldt, i dag godt vet hva forskningen viser. Jeg kjenner flere av disse psykoseerfarerne, og vet at de har større innsikt om psykoser og oversikt over tilgjengelig forskning på feltet enn mange fagfolk. Det er ikke sikkert de kjente til de gode prognosene den gangen de selv fikk dårlige erfaringer i møtet med psykisk helsevern. Jeg tipper at mange av dem kunne trengt å høre "Dette kommer til å gå bra" i møtet med fagfolk i stedet for variasjoner over følgende tema: "Du har en alvorlig, kronisk sinnslidelse." "All forskning viser at det er farlig for hjernen at vi ikke behandler din psykose med antipsykotisk medisin." "Disse medisinene må du stå på resten av livet." "Du har en sykdom i hjernen."
Jeg skulle ønske at mytene om psykoser var et tilbakelagt stadium i psykisk helsearbeid anno 2013. Det er ikke psykosene som er problemet. Det er måten fagfolk møter mennesker på, som er feltets største utfordring.
29.11.2013
T K Larsen skriver "... Forskningen viser at det finnes en viss arvelig faktor, at komplikasjoner ved fødselen øker risikoen, og det samme gjør bruk av narkotika og traumer tidlig i livet. Likevel er det et faktum at vi vet for lite om hva som forårsaker psykoser...."
Søvnforskningen har vist at mangel på søvn forårsaker hallusinasjoner, vrangforestillinger eller tankeforstyrrelser. Når vi er stresset og har mye å tenke på, kan det lett gå ut over søvnen. Dermed kommer vi inn i en ond sirkel - vi blir i minkende grad i stand til å løse våre egne tankefloker. Foregår det i dag forskning som forsøker å forstå psykose ut fra en slik tankegang?
06.12.2013
I min anmeldelse av boken "Drøm i våken tilstand" har jeg tilstrebet en positiv lesning; det er viktig at personer som lever med psykoser forteller om sine opplevelser. Samtidig er det et faktum at flertallet av de som rammes av psykoselidelser får store problemer med å leve et godt liv. Mange har kroniske symptomer, sosiale og økonomiske vansker, flertallet blir uføretrygdede. Vi regner med at 30% har rusproblemer, få gifter seg og nesten ingen blir foreldre. Belastningen er ofte stor for pårørende. Jeg deler ikke Merete Nesset sine ideer om at det objektive blikket ikke er viktig i denne sammenhengen. Tvert imot mener jeg fagpersoner må kjenne til resultater fra oppfølgingsstudier slik at behandlingen blir realistisk. De fleste pasientene er i behov av perioder med innleggelser, medikamentell behandling og rehabiliteringstiltak relatert til økonomi, bolig og arbeid. Dersom man benekter at psykose er alvorlige sykdommer så øker risikoen for at de som er syke får dårlig behandling. Det store paradokset er at mange med psykoser ikke selv forstår at de er syke, dette innebærer et etisk imperativ for behandlingsapparatet; det er vi som må stå på barrikadene for pasientene og sørge for at de får skikkelig behandling.
23.12.2013
Tor K Larsen: Ditt svar gjør meg ikke videre beroliget. Når du hevder å ha "tilstrebet en positiv lesning", får jeg en vemmelig følelse av at du fra ditt faglige ståsted i utgangspunktet ser på psykoseerfareres annerledes-historier som kuriøse bidrag du må anstrenge deg for å ta seriøst. Det kan hende jeg tar feil, og det håper jeg, men slik du svarer på min kommentar, virker det ikke som du har tatt inn over deg hvilken kompetanse og fagkunnskap om psykoser bidragsyterne til boka faktisk har.
I boka du anmelder, deler sju kvinner sine høyst personlige erfaringer med psykose. Hvordan du uten videre antyder å underkjenne disse erfaringene ved å sette historiene inn i en såkalt objektiv forståelsesramme, er meg en gåte. Jeg blir faktisk sinna på vegne av de kvinnene jeg kjenner, og som jeg vet har bøttevis med fagkunnskap om psykoser sett fra langt flere perspektiver enn det biomedisinske. Det skriver de ikke noe om i denne boka. Det blir nesten som om jeg skulle kritisere deg for å nyte en skitur fordi du ikke samtidig skriver en avhandling om skisportens historie og utbredelse. Jeg synes rett og slett ikke du tar boka for det den er.
For øvrig har du helt rett i at det er dårlige prognoser for folk som erfarer å få psykoser. Hvorfor går det såpass dårlig med så mange? Og: hvorfor gjør man mer av det samme, når det man gjør, åpenbart ikke virker? Hva sier den forskningen som dere medisinere her i Norge til stadighet underkjenner? Har du lest den? Hvor var dere leger da Robert Whitaker gjestet Litteraturhuset i sommer? Hvor var pressen? Hva er dere redde for?
Hvor er dere leger når vi som praktiserer åpen dialog møtes og viderefører de humane, virksomme tradisjonene og praksisene fra Tromsø (Tom Andersen) og Lappland (Jaakko Seikkula)? Hvorfor underkjenner fremdeles så mange fra ditt fagfelt at noe faktisk ser ut til å virke bedre enn medisinering og tvangsbehandling for mennesker som får psykoser?
Jeg tror ikke feltet flytter seg nevneverdig av at du og jeg og flere skriver innlegg og kommentarer på nettet. Jeg inviterer deg derfor til en åpen dialog ansikt til ansikt i løpet av våren 2014. Vi kan jo begynne helt uformelt over en kopp kaffe, du og jeg. Og hvis vi finner det formålstjenlig, kan vi jo diskutere muligheten for å skape en større arena for dialog der vi inviterer flere til bords? Jeg kjenner mange som gjerne deler sine erfaringer, sin kunnskap og sine visjoner om et bedre psykisk helsevern.
God jul. Måtte 2014 bli dialogens år.
06.01.2014
Som prosjektleder og medforfatter til denne boken er det et stort paradoks at overlegen på akuttavdelingen mener at fylkesmannen bør vurdere tvunget psykisk helsevern uten døgnopphold (altså tvangsmedisinering) pga. min manglende sykdomsinnsikt. Og det seks måneder etter at boken kom ut. Han har ikke forstått at psykoseerfarerne har en likeverdig, men annen innsikt, og han har neppe lest boka. Dette synes jeg er skremmende.
06.01.2014
Det er interessant at du Merete viser en så bastant holdning om hva som er problemet i psykiatrien i Norge i dag. I alle andre land også da? Det er uttallige grunner til at folk havner i en psykosetilstand. Rusmidler, stress, ernæringsmangler, utviklingsforstyrrelser, mekaniske hjerneskader og genetiske faktorer samt ofte en blanding av flere av disse. De som får behandling tidlig har best prognose, er det en del forskning som tyder på.
Det virker ikke som du vet hva forskning viser når du har et så enkelt syn på det. At du har samlet noe så lite som sju kvinners erfaring med psykose viser et temmelig begrenset bilde. Det finnes flere andre bøker som har subjektive psykoseerfaringer, og det trengs flere. At du sier at flere kjenner til forskning bedre enn noen fagfolk kan du ikke vite. Det er uendelig mye forskning rundt omkring, og mye er temmelig dårlig. Det vil si at folk ofte kan finne de svarene de vil finne. Bare se en hvilken som helst studentoppgave fra høyskolene. Jeg husker min egen også. Høyskolelærerene elsket det alternative, og jeg fikk tips til kilder jeg i dag ikke kan fatte at noen kunne anbefale. De som leter dypere i forskning (noe som gjerne tar mange år), har ofte et mye mer pragmatisk syn på det som finnes av kunnskap om feltet enn det du har. "Cherry picking" er sikkert det største problemet med folk som tror de kan noe om forskning.
Du er akkurat så bastant i dine uttalelser at det gjør meg mindre interessert i denne boken. Du har tydeligvis en agenda som T.K. Larsen ikke trengte å utfordre mye før du avslørte. Nå er det ikke så galt å ha et subjektivt syn på saken, men personlig jobber jeg med psykotiske pasienter hver dag og deler på ingen måte ditt syn på behandlingen av slike pasienter. Å si at alt vil gå bra er noe du fort lærer at virkelig gjør både pårørende og pasienter ekstra lidende hvis du ikke viser et balansert syn på ting. Jeg har sagt sånt og gitt håp som gjør fallet enda høyere når realiteten slår inn.
Det er nesten like mange syn på psykoser som det finnes mennesker. Jeg spør de pasientene jeg kan spørre om hvordan de opplevde å bli behandlet. Svarene spriker stort, men de som kommer seg ut av psykosen raskt, er ofte veldig positive til hjelpen de har fått, og de husker mye og iblant alt. Fang opp de tusenvis av skjebner som er innom hvert år - eller hundrevis - eller titalls. Eller vil ikke det gi det bildet du vil ha?
At alternativbransjen tjener fett på folk som vil tro på enkle løsninger, er et faktum. Vi får stadig tilbake pasienter som har kuttet ut medisinen sin eller kuttet ned på dosen selv eller funnet andre "løsninger". Det finnes en hel del bøker av folk som sier at de er blitt helt bra uten medisiner. Det pussige er at vi som jobber med dette, også ser disse personene komme tilbake - til tross for at de hevder å ha blitt helt friske på egen hånd. Dette blir ikke fanget opp, for hvem vil vel innrømme at det de har skrevet en hel bok om, ikke er helt riktig likevel? Dette kjøper media og alle som snakker med disse personene en eller to ganger uten å følge opp pasientene over virkelig mange år. Det finnes mange alternativt orienterte personer i psykiatrien. Jeg var selv en av dem, men over tid ser jeg mye mer nyansert og pragmatisk på det og kan ikke kalle meg selv alternativ lenger. Det er ikke noen enkle løsninger. Løsningen finnes ikke ETT sted, men flere steder. Dårlige holdninger finnes fortsatt i massevis. At du sier at feltets største utfordring er hvordan pasientene blir møtt er en temmelig stor uttalelse som gjør at jeg skulle ønske at du tok deg noen ekstravakter på en akuttpsykiatrisk avdeling. Det virker som om du tror samfunnet tjener penger på å medisinere pasienter. Det er faktisk det motsatte som er tilfellet, og hadde det vært enklere og billigere løsninger hadde det blitt brukt. At psykiatrien har et stykke igjen å gå er uten tvil. Men at løsningen er så enkel som du sier, er naivt og bare kunnskapsløst, dessverre. Perspektivene som du kommer med her, er uansett verdifulle, men sier lite i det store og hele så langt. Myter om psykoser vet du lite om, men du er i ferd med å forsøke å skape noen, ser det ut til. Den største trusselen mot fagkunnskap er fagkunnskap med begrenset vidde og dybde. Og ja, jeg også vil kunne spenne bein på meg selv iblant - da utviklingen går raskt.
Kommentarer