Det er flott at Tidsskriftet skriver en anmeldelse av denne nydelige, viktige boka. Og anmeldelsen begynner bra! Så går artikkelforfatteren rett i fella. T. L. Larsen skriver:

"Flere av fortellingene skiller dårlig mellom egne psykoseopplevelser og det mer overordnede perspektivet som ser ut til å handle om å kritisere den etablerte psykiatrien. Flere gjentar en feilaktig påstand om at man i psykiatrien hevder at man ikke kan bli frisk av psykoselidelser. Det er ikke korrekt: Mange studier viser at opptil 30 % av de med alvorlig psykose har et svært godt forløp - et viktig faktum som ikke må glemmes, særlig fordi det er lett å miste håpet både som pasient, pårørende og behandler når lidelsestrykket er som verst."

Det forundrer meg at T. L. Larsen hevder at påstanden han kritiserer ikke er korrekt. Atter en gang forsøker en fagperson å beskrive en subjektiv erfaring inn i en "objektiv" forståelsesramme. Atter en gang er "forskning viser"-retorikken viktigere enn å lytte til historien som blir fortalt. Mange av oss som har pasienterfaringer fra psykisk helsevern er vant til at dette er måten fagfolk avviser oss på. Jeg er så inderlig lei av det, og jeg lurer på hva som skal til for at denne måten å slå fast egne sannheter på, skal opphøre.

Kjære T. L. Larsen: Jeg tror kvinnene som delte sine historier i boka du har anmeldt, i dag godt vet hva forskningen viser. Jeg kjenner flere av disse psykoseerfarerne, og vet at de har større innsikt om psykoser og oversikt over tilgjengelig forskning på feltet enn mange fagfolk. Det er ikke sikkert de kjente til de gode prognosene den gangen de selv fikk dårlige erfaringer i møtet med psykisk helsevern. Jeg tipper at mange av dem kunne trengt å høre "Dette kommer til å gå bra" i møtet med fagfolk i stedet for variasjoner over følgende tema: "Du har en alvorlig, kronisk sinnslidelse." "All forskning viser at det er farlig for hjernen at vi ikke behandler din psykose med antipsykotisk medisin." "Disse medisinene må du stå på resten av livet." "Du har en sykdom i hjernen."

Jeg skulle ønske at mytene om psykoser var et tilbakelagt stadium i psykisk helsearbeid anno 2013. Det er ikke psykosene som er problemet. Det er måten fagfolk møter mennesker på, som er feltets største utfordring.