Farbrot, Audun
Forskningskommunikasjon
Praktisk håndbok for forskere og kommunikasjonsrådgivere. 180 s, ill. Oslo: Cappelen Damm Akademisk, 2013. Pris NOK 329
ISBN 978-82-02-41179-4
Fra informasjon til formidling. Fra formidling til kommunikasjon. Slik har utviklingen vært for forskeres, og for den del mange andres, deling av kunnskap med allmennheten. Endringen handler om mer enn nye ord og begreper. Det handler om en ny forståelse av åpenhet og likeverd, så å si om en demokratisering av kunnskapssamfunnet.
Det er for å utruste forskere til å møte dette samfunnet Audun Farbrot har skrevet denne boken. På 180 sider, fordelt på fem deler og 18 kapitler, gir han råd om strategier, møteplasser og gode måter å formidle forskning på. Farbrot presenterer mange motiver for å bruke tid og ressurser på forskningskommunikasjon, som han selv formulerer det (s. 59). Men ett motiv savner jeg: betydningen av det man selv lærer gjennom formidling og forenkling. Man tvinges til å prioritere det viktigste, og man må disponere budskapet sitt punktvis. Knapt noe er så lærerikt og stimulerende som å kommunisere med andre.
Punktvis disposisjon er definitivt også Farbrots varemerke. Tallfestede opplistinger av typen «Tre fallgruver», «Fire grunner», «Ni verktøy», «Ti skritt» (men hvorfor plutselig «10 bud» og «10 tips»?) sammen med over 200 kulepunkter er karakteristisk for oppbyggingen. Det gir oversikt, men i overkant oppstykking av teksten.
De aller fleste av rådene er relevante, gode, nyttige – og velprøvde. Ikke minst understrekningen av at kjernen i enhver formidling selvsagt er budskapet, ikke «emballasjen». Farbrot presenterer bl.a. «10 tips om å være interessant» (s. 126). Her skriver han at «…det er forsket på hva det er som gjør noe interessant». Det hadde vært spennende å lese mer om slik forskning, både om metoder og resultater. I tråd med selve bokens idé kunne jeg ønske mer forskningsbasert dokumentasjon av alle rådene som gis.
Det er krevende å skrive bøker om formidling og kommunikasjon. Det forventes særlig velformulerte og poengterte tekster og treffende eksempler – helst tidløse. Slik sett er det risikabelt å gjøre Aftenpostens debattredaktør (statssekretær når denne bokomtalen skrives) Knut Olav Åmås, til en slags gjennomgangsfigur. Og apropos figurer, så er de noen av bokens største svakheter. De få illustrasjonene som finnes, er mørke, triste og knapt leselige, og i hvert fall ikke gode eksempler. Om noe savnes ellers, så er det kanskje en liten advarsel til forskere mot å overforenkle og overselge funn og budskap. Riktignok heter det at man skal være «varsom med å gi næring til bastante oppslag (…) som om det skulle være en fasit med to streker under» (s. 149). Når forfatteren (og forlaget) på omslaget presenterer dette som «den første håndboken i forskningskommunikasjon skrevet for norske forhold» nærmer de seg kanskje grensen selv?
