Tiden etter en fødsel er en høyrisikoperiode for kvinners psykiske helse. Konsekvensene av barselsdepresjon og postpartumpsykose kan være alvorlige. Screening for depresjon kan identifisere flere som trenger hjelp.
Barselsdepresjon fortjener oppmerksomhet av mange grunner. Det som ofte forventes å være «den lykkeligste tiden i livet», blir slett ikke alltid slik. At det er et stort misforhold mellom det som forventes og slik man har det, kan øke terskelen for den enkelte til å rapportere plager og symptomer. Det er knapt en periode i en kvinnes liv hvor kravet til god omsorgsevne er større enn etter en fødsel. Ved depresjon, særlig om den er alvorlig, kan funksjonssvikten gå utover evnen til omsorg for barnet, forstyrre kommunikasjonen mellom mor og barn og påvirke hele familien. Studier har vist at færre enn hver tredje barselsdepresjon blir oppdaget (1).
I en artikkel i dette nummer av Tidsskriftet beskrives erfaringer med et screeninginstrument for barseldepresjon (2). Edinburgh Postnatal Depression Scale (EPDS) ble utviklet i England i 1980-årene og er siden blitt oversatt til tallrike språk og kommet i klinisk bruk mange steder i verden. Også i Norge har man erfaring med dette verktøyet. I artikkelen legges det vekt på tolkingen, når screeningen skal foretas samt begrensningene sammenliknet med et klinisk diagnostisk intervju. Sentrale poenger er blant annet faren for falskt positive resultater og risikoen for å overse en depresjonstilstand, alt etter hvor man setter terskelverdien.
Differensieringen mot andre tilstander med affektive symptomer etter en fødsel, slik som barseltårer, også kalt postpartum blues eller ammetåke, er viktig. Tilstanden klassifiseres ikke som sykdom og forekommer de to første ukene etter fødselen hos 26 – 85 % av kvinnene, mest uttalt fire til fem dager etter (3). Er tilstanden uttalt og langvarig, er risikoen for barselsdepresjon økt (1).
Barselsdepresjon er en forholdsvis hyppig tilstand, men i perioden etter en fødsel er det også risiko for psykose. Postpartumpsykose oppstår vanligvis innen de tre første ukene ved rundt én av 1 000 fødsler (4). Ved alvorlig affektiv lidelse etter en fødsel er risikoen for selvmord økt hele det første året. Psykosen dreier seg i de fleste tilfeller om episoder av bipolar sykdom, noe som første gang ble dokumentert i en norsk studie fra 1966 (5). Psykose oppstår ofte kortere tid etter fødselen, er ofte dramatisk og blir sjeldnere oversett (6).
Kvinner som har depresjonssymptomer uten å oppfylle formelle kriterier for depresjon, kan likevel ha plager som har stor innvirkning på funksjonsnivået. Nyere forskning viser at også subkliniske depresjoner kan påvirke samspillet mellom mødre og deres spedbarn, slik det er vist i en norsk studie (7). I denne studien benyttet man for øvrig EPDS-skalaen (8). Forstyrrelser i mor-barn-kontakten er fremtredende symptomer hos 10 – 25 % av kvinnene som henvises til psykiater etter en fødsel (9). Med god behandling vil disse symptomene kunne gå helt tilbake.
Kvinner som får påvist barselsdepresjon, kan ha behov for behandlings- og oppfølgingstiltak. Mens enkelte har milde og kortvarige depresjoner som ofte går tilbake uten behandling, vil noen utvikle alvorlige, langvarige eller tilbakevendende symptomer. Det er spesielt viktig å få identifisert disse kvinnene og gi dem et behandlingstilbud, av hensyn til både kvinnen selv, barnet og øvrig familie. Effektiv behandling finnes, og det er grunn til å formidle behandlingsoptimisme (10).
Det rapporteres høyere forekomst av barselsdepresjon i utviklingsland enn i industrialiserte land, og også mer alvorlige konsekvenser (11). Barn av deprimerte mødre i utviklingsland har langsommere vekst enn andre (11). Når barselsdepresjon hos kvinnen blir behandlet, vil også barnets helse og ernæringstilstand kunne bedres. Mødre som utvikler depresjon etter fødselen er et betydelig globalt helseproblem. Effektive lavterskeltiltak kan ha stor betydning.
En effekt av opplæring i og bruk av psykometriske instrumenter som EPDS-skalaen er at helsepersonell bevisstgjøres på hvilke symptomer de skal se etter, slik at den kliniske praksisen kan forbedres. Rutinemessig EPDS-screening har i en årrekke vært anbefalt av fagfolk for å identifisere barselsdepresjon (8, 10). Det er også et behov for lavterskeltiltak for kvinner som har moderate symptomer.
Kortere liggetid på fødeavdelingen, begrenset nettverksstøtte og behov for rask diagnostikk og tiltak gjør at helsestasjonene kan spille en sentral rolle i å ivareta kvinner som sliter psykisk etter fødselen. Det kan dreie seg om regelmessige samtaler og oppfølging fra helsesøster, inkludert hjemmebesøk. Samarbeid med helsestasjonslege eller fastlege er nødvendig ved mistanke om mer alvorlig depresjon eller psykose. De alvorligste tilfellene bør henvises til spesialisthelsetjenesten. Tidsfaktoren er vesentlig. Barseldepresjon egner seg godt til tverrfaglig samarbeid. Ved norske helsestasjoner er det behov for økt kompetanse og mer systematisk ivaretakelse av mødre med psykiske helseplager (2). Godt arbeid her vil også ivareta barna og kunne være et effektivt preventivt barnevernstiltak.
Basert på egen og andres kliniske erfaringer er prognosen ved barselsdepresjon ofte god ved korrekt behandling. En konsekvens av screening er at flere barselsdepresjoner blir oppdaget og at effektiv behandling kan tilbys.
