Medisinsk fagdirektør, Statens legemiddelverk
Oslo
I Tidsskrift for den norske legeforening nr 19 2014 har Steinar Madsen fra Legemiddelverket anmeldt Peter C Gøtzsches bok; Deadly Medicines and Organised Crime - How big pharma has corrupted healthcare; utgitt av Radcliffe Publishing (2013) (1).
Selv om det er aldri så uakseptabelt, er det kanskje forståelig at det har vært fristende for legemiddelindustrien å tøye grenser for å tjene enda mer penger. Det er derimot langt mer betenkelig at de kontrollrutiner samfunnet har, de som skal hindre at vi som samfunn og individer blir skadet av industrien på den måte Gøtzsche beskriver i sin bok, åpenbart ikke har gjort jobben sin godt nok. Dette synes å være den mest alvorlige kritikken i Gøtzsche sin bok, slik jeg har lest den. Rent prinsipielt virker det derfor merkelig at Tidsskriftet har latt en som åpenbart rammes av denne kritikken selv anmelde boken. Som representant for Legemiddelverket må Madsen gjerne gå påstandene i boken i møte, fortrinnsvis i et debattinnlegg. Men er han inhabil i forhold til å anmelde boken?
Når det gjelder selve anmeldelsen synes det som om Madsen går langt i å forsøke å latterliggjøre en del av innholdet i boken. Påståtte unøyaktigheter og svakheter i boken omtales i generelle vendinger uten å komme med eksempler. Jeg har selv nylig lest boken, og synes den er både velskrevet, skremmende og troverdig (selv om jeg ikke har nok kunnskap til å kunne gå god for alt som står der, og jeg har heller ikke lest noen av de 900 referansene). Gøtzsche selv skriver at målet aldri var å gi en balansert fremstilling av legemiddelindustriens rolle i samfunnet, men å dokumentere de mindre heldige sidene ved industrien og de skadene den har påført samfunnet.
Uansett om man flisespikker på detaljer; basert på det omfattende materialet Gøtzsche viser til virker det som hevet over enhver rimelig tvil at industrien har drevet med både svindel og korrupsjon. Legemiddelindustrien har vel ikke blitt ilagt bøter på mer enn 10 milliarder dollar de senere årene uten grunn?
Litteratur
1. Madsen S. Et korstog mot legemiddelindustrien. Tidsskr Nor Legeforen 2014; 134:1869
Steinar Madsens anmeldelse af min bog i Tidsskriftet nr 19 2014 (1) er fagligt set ikke i orden. Jeg mistænker, at hans emotionelle angreb på min bog hænger sammen med, at han har arbejdet næsten 20 år ved Legemiddelverket. Jeg kritiserer jo vore lægemiddelmyndigheder ganske skarpt i bogen og dokumenterer, at der både findes interessekonflikter og korruption. Madsen taler med samme stemme som medicinalindustrien, der i Danmark - ligesom Madsen også gør - har betegnet min bog som et korstog mod industrien. Det er et retorisk kneb, som får min mission til at se mindre seriøs ud.
Madsens boganmeldelse er fuld af tarvelige antydninger om, at det nok ikke er helt rigtigt, hvad jeg skriver i bogen. Han giver ikke et eneste eksempel, og jeg tror heller ikke, han kan finde noget, for så vidt jeg ved, er alt, hvad jeg skriver korrekt. På ganske samme måde har Lægemiddelindustriforeningen i Danmark forsøgt at nedgøre min bog. Værst af alt kalder Madsen det for overdrivelser, når jeg bruger ord som «corruption» og «fraud». Det er det da ikke, jeg kalder bare en spade for en spade, i modsætning til Madsen. Min bog har over 900 referencer, og jeg dokumenter, at korruption, svindel og bedrag er så udbredt, at det, de store firmaer foretager sig, opfylder kriterierne i amerikansk lov for organiseret kriminalitet.
Madsen er ikke udelukkende negativ og medgiver endda, at han havde stor glæde af bogen. Han anbefaler alligevel de to bøger, Ben Goldacre og Jerome P. Kassirer har skrevet, fremfor, eller i tillæg til min bog. Jeg har mødt Goldacre og Kassirer ved flere lejligheder og kan oplyse, at de også mener, at jeg har skrevet en god bog. De har i øvrigt begge skrevet en god bog, men tillad mig at gøre opmærksom på, at min bog, i modsætning til deres, har vundet en yderst fornem pris: the British Medical Association’s Annual Book Award (i kategorien «Basis of Medicine»). Denne pris blev tildelt af en konservativ lægeforening, som traditionelt set er meget industrivenlig. Det siger måske noget om, at Madsens boganmeldelse mest af alt er udtryk for, at vore lægemiddelmyndigheder ikke gør deres arbejde godt nok, og at Madsen ikke bryder sig om, at jeg i min bog forklarer, hvor utroligt mange dødsfald dette forårsager. Faktisk så mange, at vore lægemidler er den tredje hyppigste dødsårsag, efter hjertesygdomme og cancer (2).
Litteratur
1. Madsen S. Et korstog mot legemiddelindustrien. Tidsskr Nor Legeforen 2014; 134:1869
2. Gøtzsche PC. Deadly medicines and organised crime: How big pharma has corrupted health care. London: Radcliffe Publishing, 2013.
Tidsskriftet svarer:
Når vi inviterer til å anmelde bøker – og andre medier – i Tidsskriftet, prøver vi å finne skribenter med innsikt i fagområdet eller tematikken som boken dekker (1). Der bokens tema er kontroversielt, kan det være vanskelig å finne en anmelder som både har innsikt og stiller seg objektiv til påstander eller kritikk som fremsettes i boken. Hver anmelder må selv vurdere om det finnes grunner til at han/hun ikke bør ta på seg oppdraget, og alle anmeldere fyller ut Tidsskriftets interessekonfliktskjema (2).
I forfatterveiledningen understreker vi at anmelderen ikke bør begrense seg til å referere innholdet, og at det bør være et moment av vurdering i anmeldelsen. En anmelder skal ikke være redd for å vise hvor vedkommende selv står, men kritikken skal være saklig og konstruktiv. Alle anmeldelser undertegnes med navn, tittel/spesialitet og arbeidssted. En anmeldelse er én persons oppfatning. Vi har kommentarfelt under hver anmeldelse, slik at de som ønsker kan supplere eller argumentere i mot den vurderingen som er gitt.
Litteratur
1) Anmeldelser. Forfatterveiledningen. Tidsskrift for Den norske legeforening. http://tidsskriftet.no/Innhold/Forfatterveiledningen/Artikkeltyper/Anmeldelser (7.11.2014).
2) Hem E. Trenger vi egentlig bøker lenger? Tidsskr Nor Legeforen 2010; 130: 1323.
Jeg vil rette en stor takk til Peter Gøtzsche for å ha skrevet boken Deadly medicines and organised crime, anmeldt i Tidsskriftet nr 19, 2014 (1). I boken synliggjøres nok et beksvart kapittel i psykiatriens historie. På samme måte som lobotomi ble sett på som et banebrytende framskritt for å behandle mennesker med psykiske lidelser, har vi nok en gang gått i baret og trodd at den kjemiske behandlingen av menneskers livskriser er et gode. Hvor mange mennesker må stå fram med sine historier om ødelagte liv på grunn av overmedisinering før vi våkner opp? Skal mobbing, sorg og overgrep mm gjøres til noe mennesker selv må straffes for gjennom å bli gitt meningsløse diagnoser og dertil farlige medikamenter, ofte gitt ved tvang? Det er en stor bevegelse som vokser fram nå, og jeg oppfordrer alle ansvarsbevisste leger til å tenke seg om og støtte opp om kampen for å gi mennesker i krise en støttende og faktisk hjelp i det den enkelte står i.
Litteratur
1) Madsen S. Et korstog mot legemiddelindustrien. Tidsskr Nor Legeforen 2014; 134:1869
I sin anmeldelse av Peter C. Gøtzsches bok, skriver legemiddelverkets Steinar Madsen om «en fascinerende bok med svakheter (….) der historien ikke henger helt sammen» som formidler «påstander som neppe er riktige» (1). Gøtzsche selv deler forståelig nok ikke dette synet (2). Vi er enige med Gøtzsche i at Madsen har interessekonflikter som kanskje burde fått ham til å tenke seg om før han anmeldte boken, og i at anmeldelsen skjemmes av formuleringer som - slik vi leser det - nærmest framstår som hersketeknikker. Det er i alle tilfelle viktig at fakta kommer på bordet. Derfor må Steinar Madsen nå enten forklare og utdype hvor og hvordan Gøtzsche gjør seg skyldig i feil og unøyaktigheter, eller alternativt trekke tilbake disse påstandene. Vi venter i spenning.
Litteratur
1) Madsen S. Et korstog mot legemiddelindustrien. Tidsskr Nor Legeforen 2014; 134:1869
2) Gøtzsche PC. Re. Et korstog mot legemiddelindustrien. http://tidsskriftet.no/article/3240291 (12.11.14)
En rekke interessante kommentarer følger Steinar Madsen sin anmeldelse av boken til Peter C. Gøtzsche, «Deadly medicines and organised crime», i Tidsskriftet (1). Madsen antyder at boken inneholder en rekke unøyaktigheter. Gøtzsche sier seg uenig og ber om konkrete eksempler. Min opplevelse er at boken til tider virker å være skrevet i affekt, og når retorikken er såpass skarp, er det ikke vanskelig å finne noen eksempler. Noen feil er relativt perifert fra hovedtema, for eksempel hevdes det at LSD kan gi permanent hjerneskade (s.200), noe som ikke er tilfellet (2). Andre er mer sentrale, eksempelvis (s.186) at langt de beste og viktigste intervensjonene ved etablert diabetes type 2 er trening og vektnedgang. En omfattende studie viser derimot at intensiv livsstilsendring, utover det som er standardisert, har tvilsom effekt på harde endepunkter til tross for gunstig endring i vekt og fitness (3).
Et annet eksempel er å finne i tittelen til kapittel 4: «svært få pasienter har effekt av legemidlene de tar». Som argument for dette nevner Gøtzsche statiner ved primærforebygging og antidepressiva. Dette ignorerer det faktum at statiner ved sekundærforbygging har bedre effekt enn brukt ved primærforebygging. Det neglisjerer også at andre legemidler, slik som antihypertensiva, antibiotika og smertestillende, har langt bedre virkning og brukes oftere enn de medikamentene Gøtzsche bruker som eksempler. Således blir påstanden om at «svært få pasienter» har effekt av sine legemidler tvilsom.
Gøtzsche skriver også at SSRI bør anses som narkotika uten effekt på depresjon (s.199). Senere i boka, derimot, trekkes det fram en Cochranestudie som konkluderer at trening har tilnærmet like god effekt på depresjon som SSRI (s.208) - hvilket skulle bety at trening har ingen effekt ved depresjon? Trolig ikke. Samtidig er Gøtzsche kritisk til studier som ikke faller han i smak, men lar studier som jeg mener burde vært kritisert fly han forbi. Et eksempel er bruken av en metaanalyse som antyder en svært høy dødsrate av legemiddelbivirkninger ved amerikanske sykehus (4), som senere har fått mye kritikk for sin metode, og sannsynligvis overestimerer denne risikoen betraktelig (5). Det finnes også en rekke andre diskutable påstander, som at bipolar lidelse «hovedsakelig» er en iatrogen tilstand forårsaket av SSRI og ADHD-medisin (s. 230).
Til tross for min kritikk har Gøtzsche likevel så altfor rett i sitt budskap. Et system der legemiddelindustrien selv tester sine produkter og presenterer vitenskap i form av markedsføring, er dømt til å skade urovekkende mange mennesker. De diverse dommene som har falt på selskapene står ikke i proposisjon til skadene eller størrelsen på deres industri. Det er bekymringsverdig at man kan tjene penger på å jukse, bli oppdaget og samtidig betale boten. Gøtzsche har også flere forslag til forbedringer (s.265), og jeg er overbevist om at flere av disse utvilsomt vil spare liv og penger i hopetall. Boken er med andre ord en oppramsing av all den litteraturen som er nødvendig for å kreve en endring.
Litteratur
1. Madsen S. Et korstog mot legemiddelindustrien. Tidsskr Nor Legeforen 2014;134:1869
2. Passie T et al. The pharmacology of lysergic acid diethylamide: a review. CNS Neurosci Ther. 2008;14(4):295-314
3. Look AHEAD research group. Cardiovascular effects of intensive lifestyle intervention in type 2 diabetes. N Engl J Med. 2013;369(2):145-54
4. Lazarou J, Pomeranz BH, Corey PN. Incidence of adverse drug reactions in hospitalized patients: a meta-analysis of prospective studies. JAMA 1998;279(15):1200-5
5. Kvasz M et al. Adverse drug reactions in hospitalized patients: A critique of a meta-analysis. MedGenMed 2000;2(2):E3
Tidsskrift for Den norske legeforening, Postboks 1152 Sentrum, 0107 OSLO
Sentralbord: 23 10 90 00 • E-post: redaksjonen@tidsskriftet.no
Sjefredaktør Are Brean • Tidsskriftet redigeres etter redaktørplakaten
Kommentarer