Larsen, Øivind
Doktorskole og medisinstudium
Det medisinske fakultet ved Universitetet i Oslo gjennom 200 år (1814 – 2014). 726 s, tab, ill. Oslo: Michael, 2014. Pris Gratis for medlemmer
ISBN 978-82-92871-92-8
Hva har preget medisinerutdanningen ved Det medisinske fakultet, Universitetet i Oslo: praksis eller teori? Svaret er at pendelen har svingt med samfunnskrav og medisinsk kunnskap. Underveis har medisinstudiet gått fra å være et studium for samfunnets sosiale elite til «karaktereliten». I dag vil det i stor grad si kvinnelige studenter.
Larsen har solid medisinhistorisk bakgrunn, og dette er hans egen fortelling om disse tingene. Den er preget av personlige oppfatninger og erfaringer. Særlig tydelig er det i den delen som faller sammen med hans egen tid på fakultetet. Men han feller ingen dom over tidligere tiders medisinske kunnskap – den ses i lys nettopp av sin av tid.
Forfatteren henvender seg primært til studenter og ansatte ved fakultetet i Oslo. Dermed er boken noen steder noe «innadvendt». Forfatteren går også i liten grad inn i diskusjon med tidligere forskning.
Den første delen angår etableringen av fakultetet, den andre institusjonsbyggingen fra 1814 til 1914. Periodeskillet kunne skyldes både grunnlovsjubileum og krig, men dette året kom en ny og viktig studieplan. Del tre går frem til 1970. Del fire er referat fra et aktørseminar om utviklingen av fakultetet etter 1970 og er altså et kildeskrift for fremtidige historiske studier.
Det er ikke enkelt å disponere en bok som favner om forskning og undervisning, strukturer og skiftende faglig søkelys, samfunnsmessige krav og forventninger, rekruttering, sosialt og faglig studentliv og livet «etterpå» – i tillegg til forholdet til samarbeidende institusjoner og Legeforeningen. I mylderet av interessante oppslag kan det noen steder være vanskelig å se hva forfatteren mener er de viktigste trekkene. Kanskje fremstår medisinen som mer enhetlig enn den var? Samtidig savner jeg psykiatri og internasjonal helse. Inngikk ikke dette i fakultetets utdanning?
Larsen er opptatt av legenes vilje til å søke kunnskap utenfor Norge. Målet ved det unge fakultetet var «å etablere et nasjonalt, medisinsk kunnskapstilfang», og kunnskap utenfra skulle tilpasses nasjonale forhold. Det ville vært interessant å vite mer om hvilken kunnskap de som reiste ut, tok med seg hjem, og hvordan den ble tilpasset forholdene hjemme.
Boken er rik på informasjon om personer i konflikt og samarbeid. Den gir inntrykk av hva studentene lærte, og hvorfor de gjorde det. Den åpner for alternative tolkninger og vil bidra til nye diskusjoner om medisinerutdanningen, universitetet og samfunnet.
