Cahalan, Susannah
Hjerne i brann
En måneds galskap. 312 s. Oslo: Cappelen Damm, 2014. Pris NOK 349
ISBN 978-82-02-43721-3
Den 24 år gamle journalisten Susannah Cahalan skriver for New York Post. Med denne gripende patografien har hun sørget for at anti-NMDA-reseptor-encefalitt, en sjelden nevrologisk sykdom, har fått et ansikt.
I en studie fra 2008 undersøkte man 100 pasienter med samme sykdom og fant at median alder var 23 år og at 91 % var kvinner (1). Vanlige symptomer omfatter hukommelsesproblemer, epileptiske anfall, nedsatt bevissthet, motoriske forstyrrelser og atferdsendringer. Årsaken er ukjent. Én av fire med tilstanden dør.
Boken er tredelt og innledes med at Cahalan, i litt Woody Allen-aktig stil, analyserer og overtolker egne tanker mens hun vandrer rundt i gatene på Manhattan, med en vedvarende følelse av at noe skurrer i topplokket. Forfatteren lykkes godt med å skildre egne mentale endringer, blant annet å rote med arbeidsoppgaver, være unødvendig tverr på hjemmefronten og heller ikke sette pris på å være sosial med venner. Cahalan blir stadig verre og innlegges til slutt på sykehus, hvor hun beskrives som overveiende psykotisk. Hun blir tungt medisinert. Cahalan har nesten ikke språk, er forvirret og har hukommelsessvikt, men blod- og urinprøver er normale, og ingen finner avvikende funn på bilder av hjernen (CT og MR). Man oppdager kun lett forhøyet nivå av hvite lymfocytter i spinalvæskeprøven. Psykiaterne mener at tilstanden må være knyttet til en psykisk lidelse. En nevrolog er derimot ikke like sikker og starter opp behandling med steroider og immunoglobuliner. Det skal vise seg å bli livreddende.
Del to er den mest fascinerende og har den passende tittelen Klokka. En aha-opplevelse inntreffer da en velkjent, men enkel kognitiv test, nemlig klokketesten, tas i bruk. Cahalan tegner samtlige tall på høyre side av klokkeskiven, og dermed konkluderer den kloke legen med at den høyre hjernehalvdelen fungerer langt under pari. En hjernebiopsi bekrefter diagnosen anti-NMDA-reseptor-encefalitt. Forfatteren vier del tre til rehabiliteringsperioden, og hun ivrer etter å fortelle om bedring av kognisjon, og hun reflekterer over livet som et friskt menneske.
Cahalan ble behandlet ved et av de beste sykehusene i USA, og legen som skjønte tegningen og behandlet Cahalan, ble kåret til en av USAs beste nevrologer av New York Magazine (uten at det nevnes hvilke kriterier som lå til grunn for avgjørelsen). Boken kan varmt anbefales, spesielt oppfordres helsepersonell innen psykiatri og nevrologi til å lese den. Hvordan ville denne unge journalisten blitt undersøkt, diagnostisert og behandlet dersom hun hadde bodd i Norge, og ikke i Hell’s Kitchen, New York?
