Personer med epilepsi har gjennom alle tider vært stigmatisert. I hvilken grad er dette fortsatt tilfelle? Fremstillingen av epilepsi i dagens populærmusikk kan speile holdningene.
Opp gjennom hele vår historie har epilepsi vært en stigmatiserende sykdom (1 , 2 ). For å få en oppfatning av folks syn på epilepsi i vår tid, kan man for eksempel studere moderne kulturformidling, i dette tilfellet musikk. Musikktekster kan speile dagens holdninger, ofte på en nokså direkte og usminket måte. I tillegg får man et innblikk i hva som faktisk tillates innen musikkpublisering i dag, blant annet av direkte diskriminerende tekster.
I mange sangtekster har epilepsi blitt fremstilt som skremmende, smittsomt eller knyttet til noe seksuelt. Dette kommer særlig frem i musikksjangre som death metal, hard rock og hip hop. Internasjonalt interessepolitisk arbeid for å hindre spredning av fordommer om epilepsi har ført til en tendens de siste årene til et mindre stigmatiserende innhold i tekstene.
Den skremmende epilepsien
I death metal har epilepsi vært brukt som en skremmende effekt (fig 1). I denne musikken idylliseres det mørke og negative, og sykdom og en grusom død er ofte tema. Bandet Malevolent Creation bruker epileptiske anfall som et sjokkerende virkemiddel i tekstene, på linje med «sykdom, blod og gørr».
Figur 1 Gus Rios i Malevolent Creation. Foto: Camera Press/NTB scanpix
Seizure
…
living in fear
tearing your soul
no cure for this pain
this is your hell
given at birth
symptoms take course
seizure taking over
consuming…
convulse…
Det amerikanske bandet Death, som av noen blir regnet som opphavet til death metal-sjangeren, ga i 1987 ut albumet Death bloody gore . På dette albumet finnes sangen Scream bloody gore der epilepsi omtales på en måte som gir assosiasjoner til en tid da man trodde sykdommen var forårsaket av onde ånder:
Controlling the minds of the bloodthirsty dead
Unholy seizure slicing through your head
Samtidig som noen av death metal-tekstene gir et svært negativt bilde av epilepsi, blir epileptiske anfall også brukt for å beskrive et ønske om å forsvinne eller drømme seg bort fra en vanskelig verden. I enkelte av disse tekstene får epileptiske anfall også en positiv ladning (3 ).
En seksuell og smittsom sykdom
Epilepsi har gjennom historien vært forbundet med seksualitet. Masturbasjon var på 1800-tallet en av årsaksforklaringene til epilepsi (1 ). Lyder og rykninger som oppsto under anfall ble en tid oppfattet som seksuell ekstase; aura var forspillet, krampeanfallet var orgasmen. Forestillingen om at epilepsi kunne være smittsomt, har også skapt en ubegrunnet frykt i samfunnet. Man trodde sykdommen enten skyldtes et ukjent smittestoff eller at de affiserte var besatt av onde ånder som kunne overføres til andre (1 ).
Disse historiske forestillingene lever videre i mange av dagens musikktekster. I mange raptekster fremkaller sexy menn en «epileptisk» reaksjon hos kvinner (3 ). Kvinnene blir skjelvende ekstatiske ved synet av mannen eller av hans seksuelle handlinger. Therapy, et irsk heavy metal-band, bruker epilepsi som en metafor for en altoppslukende kjærlighet, eller en besettelse, med repeterende rytmer. I sangen Epilepsy repeteres strofen «this infernal love» en rekke ganger, og repetisjonene blir i seg selv et symbol på et epileptisk anfall. Men, «I´ve got a problem»; det er ikke bare en positiv kjærlighetshistorie som fortelles (3 ).
VIDEO
Noen artister omtaler fortsatt epilepsi som smittsomt, eller de synger om at gale handlinger vil fremkalle epilepsi. Artisten Tupac rapper blant annet om epilepsi i «Hit’em Up» (3 ):
You fucking with me?
You fuck around and catch a seizure or a heart attack.
Bandet Static Lullaby beskriver i sangen Contagious epilepsi som skremmende, smittsomt eller noe seksuelt:
The choking has you foaming at the mouth
Our bodies convulsing on the floor
Like a fish out of water, the price of wanting more
Epilepsy seems, seems safe enough for me
It’s alright girl, it’s alright
Contagious, contagious as it seems.
VIDEO
Den amerikanske rapartisten Chris Palko, med artistnavnet Cage, forteller i sangen Ballad of worms om en personlig opplevelse der epilepsistigmaet «smitter» over på ham. Han har møtt den flotteste jenta i byen. Jenta får hjernehinnebetennelse og epilepsi med hyppige anfall. «I’m known in town as the creep that’s into zombies,» forteller han i den selvbiografiske teksten. I denne såre teksten forteller han om hvordan han selv føler seg utstøtt samtidig som han pleier sin syke og døende kjæreste.
VIDEO
Tekster som utfordrer stigma
Synet på epilepsi har gjennom historien ikke vært entydig negativt. Enkelte trodde personer med denne sykdommen var Guds utvalgte på jorden, jf. betegnelsen morbus sacer.
VIDEO
Også i sangtekster har enkelte de siste årene forsøkt å utfordre de fordommene som knyttes til epilepsi. Nick Cave har i hele sin karriere vært opptatt av sosiale stigma, noe han viser i flere av sine sangtekster (fig 2). I albumet Henry’s Dream har han en sang om den historiske skikkelsen Christina the Astonishing (1150 – 1224). Hun ble verdenskjent etter at hun under sin begravelse sto opp fra «de døde» etter å ha hatt et epileptisk anfall.
Figur 2 Nick Cave har skrevet en rekke tekster som omhandler personer som er annerledes og hvordan de behandles i samfunnet. Foto: Gonzales Photo/Christian Hjort/NTB scanpix
Også artisten Anthony Hegarty, kjent fra gruppen Anthony and the Johnsons, er opptatt av sosiale stigma. Som transperson har han selv vært utsatt for fordommer. Kanskje ser han gjennom sangtekstene en mulighet til å påvirke folks holdninger til det som er annerledes? I den nydelige sangteksten Epilepsy is dancing beskrives et epileptisk anfall på en positiv måte (fig 3). Teksten omtaler Kristus’ oppstandelse. Kanskje er Hegarty inspirert av bildet Transfiguration , malt av Raphael på 1500-tallet, der Jesus står opp fra de døde og en gutt får et epileptisk anfall i samme hellige stund. Under et epileptisk anfall løftes hovedpersonen i teksten inn i en annen og annerledes verden.
Figur 3 Anthony Hegarty har skrevet teksten Epilepsy is dancing, som gjengir en positiv opplevelse av et epilepsianfall. Foto: Rolf Øhman/Aftenposten/NTB scanpix
Epilepsy is dancing
Epilepsy is dancing
She’s the Christ now departing
And I’m finding my rhythm
As I twist in the snow
VIDEO
Sangen er ledsaget av en drømmeaktig musikkvideo av nakne mennesker i en paradisisk blomsterhage. Anfallet blir som en ekstatisk drøm – slik noen som har temporallappsepilepsi kan oppleve (4 ). Etter at anfallet er over, trer hovedpersonen tilbake inn i en grå virkelighet, i et asfaltbelagt industriområde.
Rockeartisten Prince hadde epilepsi som liten. Han hadde en vanskelig oppvekst preget av mobbing og en far som ikke støttet ham i hans musikkinteresse. Mange av hans tekster handler om livsvalg. Sangen Sacrifice forteller historien om lille Victor, som er et mobbeoffer.
Sacrifice
I was born on a blood stained table
Cord wrapped around my neck
Epileptic ’til the age of seven
I was sure Heaven marked the deck
…
Mama held up her baby for protection
From a man with a strap in his hand
Ask the Victor ’bout pain and rejection
You think he don’t, when he do understand
… …
My name will be, Victor
Amen
Det er åpenbare selvbiografiske elementer i teksten. Kanskje henspiller Victor på «victory»? Prince er selv tydelig i sitt identitetsuttrykk, både med sin særegne stil og forskjellige artistnavn. Han har brukt både Prince, Jamie Starr, Christopher, Alexander Nevermind, The Purple One og symbolet
I sitt liv og yrkeskarriere har Prince bevisst spilt på egenskapen spesiell, hvilket har gitt ham styrke.
Epilepsi som kunstnerisk virkemiddel
Ian Curtis var frontfigur i postpunkbandet Joy Division. Han hadde selv epilepsi og brukte epilepsi i sine tekster. Curtis levde et svært uregelmessig liv. Han hadde mange anfall, både i dagliglivet og på scenen (fig 4).
Figur 4 Sam Riley som Ian Curtis, frontfigur i Joy Division. Curtis fikk ofte anfall på turné og på scenen og brukte også epilepsi som virkemiddel i dans på scenen og i sangtekster. Foto: Mary Evans Picture/NTB scanpix
På grunn av sine anfall på scenen fikk han mye oppmerksomhet, og han ble ofte omtalt i mediene. I punk- og postpunkperioden dyrket man til dels utagering, galskap og det å «ta av» på scenen. Hans anfall ble dyrket som noe aparte, men også som en illustrasjon på det uforutsigbare ved epilepsi (5 ). Samtidig var og er han en høyt respektert artist, et ikon, som med sine kunstneriske virkemidler og karakteristiske barytonstemme representerer sjangeren postpunk. Curtis begikk selvmord i 1980.
Protest mot stigmatiserende tekster
Bandet Black Eyed Peas skapte debatt i USA da de i en tekst knyttet epilepsi til det å være tilbakestående. Den originale sangtittelen var Let’s get retarded :
Bob your head like epilepsy,
inside your club or in your Bentley.
Det kom massive protester mot denne nedlatende fremstillingen av epilepsi. For at sangen skulle kunne spilles på amerikanske radiostasjoner, ble sangtittelen endret til Let’s get it started og tekststrofen til «Bob your head like me, Apl.D» (3 ).
Forhåpentlig vil man i fremtiden ikke kunne fremstille personer med epilepsi på en så negativ måte som tidligere. Epilepsiorganisasjoner verden over arbeider for å hindre at fordomsfulle tekster spres i befolkningen, men i den grad populærmusikken speiler befolkningens holdninger til epilepsi, ser det ut til at vi fortsatt har en vei å gå for å avmytifisere sykdommen og fjerne fordommer.
