I sin kronikk i Tidsskriftet nr. 22/2014 definerer Tveråmo og medarbeidere subjektive lidelser som «..plager som pasienten rapporterer, der objektive funn ikke står i forhold til symptomene og der vi ikke har tilgjengelig teknologi som kan objektivere pasienten plager» (1). Her vil jeg hevde at forfatterne trår ut i en begrepsmessig hengemyr hvor de blander sammen helt ulike fenomener. Dette er ikke et trivielt spørsmål om ordvalg, men gjelder hvordan vi som leger forstår viktige begreper og bruker dem overfor pasienter og allmennhet.
Hvilken mening har begrepet subjektive lidelser (eller symptomer)? Hva vil det si å objektivere pasientens plager? Det ligger nokså klart i definisjonen gjengitt ovenfor at når det finnes subjektiv lidelse, må det også finnes objektiv lidelse – hvorfor ellers ta med ordet subjektiv? Det kan også virke som om forfatterne mener at tilgang på bedre teknologi vil gjøre hittil uforklarte lidelser mindre subjektive (blir lidelsen mindre subjektiv hvis det gjøres objektive funn?). Men objektiv lidelse er et meningsløst, eller i beste fall forvirrende, begrep.
Lidelse (for eksempel smerte eller ekstrem tretthet) er en følelse, en opplevelse som en person har, ikke en objektivt erkjennbar «ting». Smerten er akkurat der og slik personen kjenner den (2). Lidelsen er akkurat slik pasienten selv opplever den. Den blir verken mer eller mindre reell ved påvisning av objektive forandringer i kroppen. Årsaken til lidelsen eller smerten, derimot, kan være noe helt annet enn det pasienten tror, og det samme gjelder meningen pasienten tillegger sin lidelse (3). Her gir resten av kronikken til Tveråmo og medarbeidere viktige bidrag til forståelse av sammenheng mellom symptomer og bakenforliggende mekanismer, og måter å tilnærme seg pasienter med «subjektive lidelser» på. Men definisjonen av subjektiv lidelse bidrar dessverre til å opprettholde en feilaktig oppfatning av at noen symptomer og lidelser er mer virkelige enn andre – nemlig de som vi kan påvise kroppslige årsaker til. En slik oppfatning blant leger er sannsynligvis en viktig årsak til den ulykkelige antagonismen mellom «skolemedisinen» og de store gruppene av pasienter med «medisinsk uforklarte lidelser».
