Vi takker for kommentaren fra Brodal. Vi er enige om at bruken av begrepene «subjektiv» og «objektiv» kan oppfattes som et forsvar for en dikotom virkelighetsforståelse. Brodal anerkjenner samtidig at innholdet i vår kronikk representerer en alternativ forståelse. Vår analyse er et forsøk på å komme oss ut av det begreps- og diagnosemessige kaoset med symptomlidelser som ikke passer inn i psyke-soma- og subjekt-objekt-dikotomiene. Legen er opplært til å skille mellom pasientens subjektive symptomer og legens objektive funn. Definisjonen av subjektiv lidelse er hentet fra begrepet subjektive helseplager som er stress-relaterte plager (1). Vi betviler ikke pasientens lidelse, vi ønsker å utvikle verktøy til utredning og behandling som skal kunne være til hjelp for både legen og pasienten. Vi mener pasienter med symptomlidelser håndteres utilfredsstillende både i allmennpraksis og i spesialisthelsetjenesten.
I kronikken hevder vi at det er gradvise overganger mellom soma og psyke, og at kropp og sinn må oppfattes som en enhet. Det er altså ikke slik, at hvis man ikke finner noe somatisk galt, så betyr det automatisk at «da er det psykisk». Det som er poenget her, er at menneskets tilstand er både fysisk og psykisk. Den menneskelige biologi er både kropp og sinn i en gjensidig interaksjon. Sinnet er delvis somatisk, og kroppen er delvis psykisk. Samspillet kan derfor være et mer relevant nivå å vurdere fenomener på.
Dikotomien psyke-soma er lite hensiktsmessig, spesielt stilt overfor denne form for sykelighet. Behovet for en samlet framstilling burde være åpenbart. Ved å bruke stress og mestring, kan vi forstå pasientens symptomprofil som funksjon av individets problemer med autoregulering av allostatisk belastning.
Det er vist at den diagnostiske forvirring i nordisk allmennpraksis er stor overfor pasienter med slike lidelser (2). Det mangler verktøy for utredning og behandling av disse lidelsene. Det må vi selv utvikle i allmennmedisinen, og vår kronikk er et forsøk på å lage et teoretisk fundament for et slikt verktøy.
Vi vil ikke insistere på begrepet «subjektiv lidelse». Har Per Brodal selv mer passende begreper når vi skal omtale disse fenomenene?
