Jeg takker Magnussen for svar på min kommentar og for at han deler sine tanker rundt disse interessante temaene. Å bytte ut ordet transdusere med translasjon, og dermed frigjøre oss fra den fysiske betydningen av å transdusere noe, er nok mer korrekt når vi snakker om bevissthet. Hvorvidt man derfra velger emergentisme eller panpsykisme i forklaringen av bevissthet, er en helt annen debatt, som Magnussen nevner.
Den filosofiske dualismen vet jeg ikke helt om Magnussen bifaller, men han beskriver en slags fri vilje som «til en viss grad har frigjort oss fra det nedarvete». Jeg er av den oppfatning at nevrovitenskapelige studier har tilbakevist det tradisjonelle dualistiske synet på en årsakssammenheng mellom sinnet og hjernen. I en litteraturgjennomgang av nevrovitenskapelige studier om vilje skriver forfatteren i sin konklusjon: «Moderne nevrovitenskap avviser det tradisjonelle dualistiske synet på vilje som en årsakskjede fra det bevisste sinn eller sjel til hjerne og kropp. Snarere innebærer vilje et hjernenettverk som utfører en serie av komplekse, åpne avgjørelser mellom valgmuligheter» (min oversettelse) (1). fMRI studier kan også forutsi vilkårlige valg hele ti sekunder før personen er bevisst over sin egen avgjørelse (2). Disse studiene undergraver hele konseptet og er forenelig med den filosofiske posisjonen kalt inkompatibalisme, som vil si at fri vilje er inkompatibel med determinisme.
Jeg vil fortsatt utfordre Magnussen med at kjærlighet har et bedre grunnlag enn hat. Jeg innvilger at både kjærlighet og hat er naturlige følelser som er inngrodd i vår psykologi. Likevel, man kan ikke hate noen med mindre du på en eller annen måte tror at de er årsaken til noe som er hatverdig. Uten fri vilje forsvinner dette grunnlaget. Det samme gjelder ikke kjærlighet.
